Terje Enger og Cuba

Photo: Patrick da Silva/https://www.patrickdasilva.net/portraits

Terje Enger har vært redaktør av Cuba-nytt siden annet nummer av bladet i 2006.

Med nr. 2/2021 har han frasagt seg redaksjonsansvaret for bladet. Leseren vil ikke lenger møte Terjes konsentrerte blikk og stødige politiske budskap i redaktørspalten når bladet åpnes. Dette vil vi savne og samtidig takke for års innsats for Cubas sak i Norge.

Samtidig med at Terje trekker seg, gir han ut boka Norske sjøfolk på Cuba. Beretninger om norsk sjøfart i Latin-Amerika gjennom 150 år.

Boka er først og fremst en slags selvbiografi der vi følger Terje (f.1938) fra han som 9-åring mister faren og bestemmer seg for å dra ut. Vi følger også maskinmannen fra han etter fem år går på land og arbeider med biler til han ender opp ved kanten av Randsfjorden som pensjonist.

Som tittelen varsler, får også andre sjøfolk sitt møte med Cuba gjengitt i boka. Her kunne forfatteren ha hjulpet leseren med tydeligere opplysninger om hver enkelt, og særlig tidspunkt for hendelsene. Mest dramatisk er de to fortellingene om da kapteinen på de norskeide MS Polyclipper satte full fart rett mot USAs største hangarskip den gang, USS Enterprise, som ulovlig blokkerte Polyclippers kurs mot Cuba i internasjonalt farvann. Kommunikasjonen mellom de to kapteinene foregikk kun med skipenes morselamper. Den siste meldingen fra USS Enterprise var ikke til å misforstå: «Snu øyeblikkelig, ellers blåser vi dere bort fra havets overflate!»

Da var det at kapteinene på Polyclipper viste seg som den mannen han må ha vært. Siste melding lød: «Vi går med 19 knop, har flybensin i forpiggen og crudeoil i tankene. Åpn opp og slipp oss igjennom!» Skipets vekt var over 18 000 tonn, dybden på 40 m.

Amerikanerne, som hadde 8 Westinghouse A2W atomreaktorer, visste godt at et slikt skip ikke kunne manøvrere unna i den farten og bakket. Polyclipper passerte foran med 20 meters klaring. De ankom Castro-Cuba som helter.

Eventyrlyst

Terje vokste opp i et politisk miljø på Bjølsen i Oslo. Han hadde en onkel som var maskinsjef i den amerikanske handelsflåten og seilte konvoier med tankskip

over Atlanteren under hele krigen. Han overlevde seks skipsforlis; fire torpederinger og to bombinger. Lille Terje var helt oppslukt av fortellingene hans: «Han hadde jo nærmest redda Norge aleine i mine øyne. Så det var nok litt av grunnen til at jeg dro til sjøs».

Men onkelen likte ikke å fortelle om opplevelsene under krigen. «De enorme påkjenningene han hadde vært utsatt for, hadde nok satt sine spor». Han var, som så mange andre krigsseilere, ødelagt av alt han hadde opplevd. Her spilte også alkoholen inn.

Faren til Terje hadde gått med illegale aviser under krigen, og en natt ble han hentet av politiet. Det gikk bra i første omgang, men rett etter krigen ble han syk og døde. Terje var bare 9 år gammel da han ble alene med mor og yngre bror. Han husker godt diskusjonene om Atlanterhavspakten og beredskapslovene i oppveksten. Interessen for politikk har fulgt Terje i alle år siden. Men det var eventyrlysten som drev ham ut og fikk ham til å bli på ulike båter i fem år.

Uteseileren

«Uteseileren» Terje startet sin karriere som 15-åring, lik mange andre unge norske gutter på 1950-tallet. På denne tiden hadde Norge verdens tredje største handelsflåte, og det var 65 000 norske sjøfolk som holdt denne flåten operativ.

Terje mønstret på M/S Santos som messegutt i New York i 1953. Båten gikk på østkysthavnene helt ned til Buenos Aires, lå flere dager i hver havn på veien, og sjøfolkene fikk gå i land. Frakten var biler og andre industriprodukter sørover og matvarer som kaffe, kakao, kjøtthermetikk og annet nordover. Santos var en moderne båt med innredning av tre og alltid varmt vann i dusjen. At dette ikke var vanlig standard, skulle Terje få erfare senere. Men det var maskinen som interesserte Terje. Etter to måneder var messegutten blitt smører, og i maskinen ble han.

Inntrykkene var mange. I Buenos Aires ble Terje i 1955 vitne til at presidenten Juan Peron ble styrtet i et militærkupp. Rasisme og fattigdom var i øyenfallende over alt. «Når man har motstandskampen som referanseramme, la man merke til urettferdigheten. Man så at dette var noe man måtte kjempe imot. Og de som kjempa mot det, var de som hadde rett», skriver Terje.

Terje ble av og til gående og vente på hyre i New York. Lønna hadde gjerne fått bein å gå på i de mange havnene, og uteliggerlivet i Brooklyn fikk han da også

prøve. Det var Sjømannsforbundet som drev Hyrekontoret. Den som hadde vært lengst ledig kom øverst på lista.

Terje fikk hyre på et kombinasjonsskip som fraktet både malm og olje, på samme måte som Berge Istra og Berge Vanga som i henholdsvis 1975 og 1979 eksploderte og sank med hele besetningen. Turene gikk mellom Venezuela og Baltimore og ble etter hvert kjedelig for eventyreren som nå ville til Cuba. Alle fargerike ingredienser i protofortellingen om den norske sjømann er i mellomtiden tilstede i Terjes historie. Også hyre på en av Anders Jahres «hemmelige» panamaregistrerte 2000 tonnere langt oppover elva Orinoco i det østlige Venezuela.

Møte med de norske krigsseilerne

Terje var 21 år da han i 1959 på Manhattan første gang sto ansikt til ansikt med en tigger som viste seg å være norsk krigsseiler. Under krigen hadde norske og danske sjøfolk gått ned i lønn for å ligge likt med andre allierte. Pengene, det såkalte Nortraship-fondet skulle de få igjen etter krigen. «Dansken fikk penga sine, men ikke vi», fortalte krigsseileren. «Gerhardsen, Høyre og hele rukla tok dem, bare kommunistene støtta oss». […] Staten og rederne stjal penga våre».

Mannen var blitt torpedert i Atlantern i 1943. Etter 11 dager ble de funnet halvt ihjelfrossne på en flåte. Da lønna fra rederiet kom, ble den betalt frem til dagen de ble torpedert; for de 11 dagene i livbåten fikk de ikke fem øre. De hadde jo ikke vært på jobb!

Havanna var mafia, prostitusjon og spillebuler

Endelig fikk Terje Enger anledning til å mønstre på en båt som gikk tur retur New York/ Havanna med tre dagers liggetid begge steder. Dette skulle få følger. Terje forelska seg og ville samtidig ta del i frigjøringskampen som foregikk på øya. Under et anløp stikker han passet og tannbørsten i lomma for å bli revolusjonshelt. Uten oppholdstillatelse ville imidlertid Terje bli internert på Cuba. Han ville bli en stor belastning for dem han ville hjelpe og gikk om bord igjen på skipet ved neste anløp som «akterutseilt». Dette betydde sparken.

Terje Enger til høyre, Cuba i 1958

Den cubanske revolusjonen

I siste fase før revolusjonen var Terje fyrbøter på et skip som lastet sukker i byen Cienfuegos og fikk ordre om å forhale til Havanna. Her ble de liggende til revolusjonen var et faktum og Fidel hadde inntatt byen 8. januar 1959. Båten

ble siden dirigert tilbake til Norge. USA sørget for at norske redere sluttet å seile på Cuba, noe som gjelder fremdeles.

Vel hjemme i Norge gikk det opp for Terje at Arbeiderparti-regjeringen hadde eksportert en stor våpenlast til den fascistiske Batista-regjeringen på Cuba midt under revolusjonens kamper. Dette sviket var medvirkende til at Terje etter tilmålt tjenestetid på ubåt i marinen, organiserte seg politisk i Sosialistisk Folkeparti. Terje er fortsatt sosialist og styremedlem i Søndre Land SV. Hans Cubaengasjement er urokkelig og godt bevart. Partiets leder, Audun Lysbakken har en vei å gå når det gjelder kunnskap om USAs intensive og vedvarende sanksjoner mot Cuba og andre sosialistiske land. Det viser hans bedrøvelige artikkel i Klassekampen 9. august 2021 etter de USA-initierte demonstrasjonene på Cuba.

Revolusjonenes forhistorie har også fått sin fortelling i denne rikt illustrerte og vakre boka om en svunnen tid. På slutten får vi servert fortellingen om polarhelten Otto Sverdrup som i 1906 satte kursen mot Baracoa på nordøstsiden av Cuba. Sammen med ti andre ville han kjøpe jord og anlegge en norsk koloni her rundt Cubas eldste by, anlagt i 1512. I 1907 fikk stedet besøk av panserskipet Harld Hårfagre. Utover dette ble det kortvarige kolonieventyret ingen satsning for fedrelandet. Og godt var det.

Boka til Terje er en reise verd å følge. Tilfellet førte den unge sjømannen i kontakt med sentrale ideologiske svik i norsk etterkrigshistorie; mot krigsseilerne, mot velferdsstaten og ikke minst Arbeiderpartiets støtte til Batistas diktatur på Cuba. Dette avfødte et livslangt engasjement for Castros revolusjon og sosialistiske statsbygging i imperiets kronkoloni.

Mange vil ha interesse av Terjes fortelling, av ulike grunner.

Norske sjøfolk på Cuba. Beretninger om norsk sjøfart i Latin-Amerika gjennom 150 år.

Eget forlag: El Marinero. (Sjømannen)

200 sider.

Illustrert.

Kr. 230.- Boka kan kjøpes ved henvendelse til forfatteren; Teenger2@online.no

Av Ane Hoel

Cubaforeningen i Norge

22.08.2021


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s