Cubaforeningen i Norge

I anledning for 57- årsdagen for mordet av Ernesto Che Guevara, var medlemmer av Cubaforeningen i Norge, Norges Kommunistiske Parti, det nye stiftede partiet FOR (Partiet for Rettferdighet og Fred), cubanske og latinamerikanske bosatt i Norge, diplomater fra den Bolivarrepublikken Venezuela og Den sosialistiske republikken Vietnam, og ansatte ved Cubas ambassade, deltok i en politisk og kulturell begivenhet i denne hovedstaden 9. oktober for å gi en velfortjent hyllest til den heroiske geriljakrigeren, arrangert av Cubaforeningen i Norge.

Leder for foreningen, Cihan Karakoc, ønsket alle velkommen og ledet møtet kvelden ut.

I sin tale løftet den cubanske ambassadøren opp, Maité Rivero Torres, omstendighetene rundt Ches fangst og påfølgende attentatet i Bolivia og siterte president Miguel Díaz-Canel Bermúdez da han sa: «Historien husker bare feigheten til disse leiemorderne, men Ches kolossale eksempel varer ved og multipliseres dag for dag.»

Sannheten er at Che ikke har dødd, bemerket ambassadøren, siden han fortsatt er en kilde for inspirasjon for gode mennesker og progressive krefter rundt om i verden, som fortsetter å søke inspirasjon hos ham for å gå videre i byggingen av en bedre verden. På Cuba, sa hun, blir hans skikkelse evig når de nye generasjonene antar ham som sitt paradigme, og også når folket som helhet, forent, trives, gjør motstand, tar veien i møte med motgangene som ble påført av den amerikanske blokaden, og gå videre.

Datoen 10. oktober 1868, som markerte begynnelsen på kampen for cubansk uavhengighet, uttalte diplomaten at eksemplet til Che, patrioter som Carlos Manuel de Céspedes, og Fidel, vokser og formerer seg i det cubanske folket, som ikke vil gi etter og for alltid vil forsvare sin revolusjon og sosialismen.

Ambassadøren for den bolivariske republikken Venezuela, Ramón Gordills Montes, tok også ordet, og fremhevet Ches relevante egenskaper, hans betydning i historien til den cubanske og latinamerikanske revolusjonære prosessen, samt viktigheten av å følge hans eksempel i det nåværende tidspunktet.

Ane Hoel, medlem av styret til Cubaforeninen styre, leste utdrag fra artikkelen «Che Guevara og revolusjonen» av den norske forfatteren og journalisten Sigbjørn Hølmebakk, publisert i 1968.

Kveldens program inkluderte ogspå visningen av den nye dokumentarfilmen «From Gaza to Cuba», nylig utgitt av det USA-baserte mediet «Belly of the Beast», som en måte å uttrykke solidaritet med det palestinske folkets rettferdige sak og opphøye. hvordan det cubanske folket følger Ches arv av solidaritet og internasjonalisme.

Dokumentaren tar sikte sikte på hvordan mens USA finansierer Israels folkemord på Gaza, utdanner Cuba, urettmessig av Washington som en statlig sponsor av terrorisme, hundrevis av unge palestinere som leger, blant dem Murid Abukhater, mens hans familie og venner nå står overfor bombingene, sliter med å konsentrere seg om studiene og drømmer om å returnere til Gaza som lege for å redde liv.

En annen høydepunkt for kvelden av foredraget «Hvordan kan norsk fagbevegelse fortsette og støtte den cubanske fagbevegelsen» presentert av foreningens medlem Jeanette Berg.

Talen til Cubas ambassadør under minnemarkeringen

Kjære venner:

Det er med varme følelser vi i dag tar del i dette møtet, organisert av vennskapsforeningen Norge- Cuba, for å hedre Comandante Ernesto Guevara i anledning av at det er 57 år siden han falt i kamp.

I tillegg til hans helt spesielle personlige karakteristika, kom den overbevisning og de verdier Che hadde fått under kampen, og som gjorde ham til en eksepsjonell revolusjonær. Han utmerket seg alltid gjennom sin sensibilitet, sitt alvor, sitt kameratskap, sin stoiske ro, sin modige beslutning om alltid å ta fatt på de vanskeligste oppgavene, hans anseelse som leder, hans internasjonalistiske ånd og hans faste beslutning om å kjempe for å seire eller dø for folkenes frigjøring fra kolonialismen.

På Cuba ble han betrodd det høyeste ansvar, noe han påtok seg og utførte på en eksemplarisk måte, både under krigen og etter Revolusjonen hadde seiret. Men tro mot sin kampånd og sin revolusjonære overbevisning, reiste han videre for å fortsette geriljakrigen andre steder. I La Quebrada del Yuro i Bolivia 8. oktober 1967, etter en heroisk kamp, såret og med sitt våpen ødelagt, ble han fanget, uten å overgi seg. De som fanget ham viste seg fra sin verste side også før de drepte ham på det mest bestialske vis. Men, som vår president uttalte ved en anledning: «Disse mordernes historie handler bare om feighet, i motsetning til Ches lysende eksempel som blir større dag for dag».

Det som er sikkert, er at Che ikke er død. I dag er Che en referanse for gode mennesker og progressive krefter over hele verden. I ham finner man inspirasjon til å arbeide mot en bedre verden, som må være mulig til tross for nederlagene. I Cuba er Che foreviget når nye generasjoner har ham som forbilde og i ham ser et ideal å følge. Også når et helt og samlet folk vokser, gjør motstand mot vanskelighetene og går fremover.

Vår utenriksminister holdt nylig en tale i FN hvor han sa: «USAs regjering fortsetter å demonstrere åpenlyst sitt ugjennomførbare, men likevel ondskapsfulle forsett om å bestemme vårt lands skjebne.» Og derfor fortsetter de sin fiendtlige og aggressive politikk.

Det er mer enn seks tiår siden USA begynte sin blokade av Cuba, for å ødelegge den cubanske økonomien og skape politisk og sosial uro. Skadene dette gjør på Cubas økonomiske og finansielle handel og -forbindelser, er synlige og udiskutable, på samme måte som innvirkningen på livsbetingelsene til cubanerne som står overfor alle typer mangler.

Vi blir aldri trette av å gjenta at USAs blokade av Cuba krenker internasjonal rett og bryter på alle punkter med FNs charter. Det er en grusom handling som ikke har noen berettigelse. Blokaden krenker også de suverene rettighetene til andre stater, gjennom

dens ekstraterritoriale karakter. Det er den lengste og groveste unilaterale blokaden i historien og fortsetter å være det største hinderet for vårt folks utvikling.

Resultatet av blokaden har forverret seg gjennom at USA har plassert Cuba på en liste over land som angivelig fostrer terrorisme. Dette utløser automatisk en mengde tilleggsbegrensninger og forbud som har en fatal betydning for økonomien.

Den 29. og 30. oktober skal generalforsamlingen i FN for 32. gang stemme over en resolusjon som beskriver nødvendigheten av en slutt på USAs blokade av Cuba. Denne resolusjonen har fått så å si enstemmig tilslutning fra det internasjonale samfunnet i alle disse årene, noe som viser at Cuba ikke er alene, i motsetning til USA som er isolert i bruken av sin folkemord-politikk.

Selv om Cuba er forberedt på å fortsette vår kamp mot blokaden, slutter vi aldri å adressere den, i håp om at den kriminelle politikken en dag skal opphøre. Nåværende og fremtidige generasjoner cubanere har rett til å leve og utvikle seg i et Cuba uten blokade.

Kjære venner:

Dagen i morgen er nasjonal minnedag på Cuba. Den 10. oktober 1868, ga advokat Carlos Manuel de Cespedes slavene på eiendommen La Demajagua friheten og våpen, noe som markerer begynnelsen på kampen for Cubas selvstendighet.

«Hva betyr denne dagen for de revolusjonære i vårt land?», spurte en gang Comandante Fidel Castro Ruz, og svarte selv: «Det betyr ganske enkelt begynnelsen på 100 års kamp, begynnelsen på den cubanske revolusjonen, for i Cuba har det bare vært en revolusjon: den som Carlos Manuel de Cespedes begynte 10. oktober 1868 og som vårt folk fører videre i dag».

Ches eksempel, patriotenes og våre historiske lederes eksempel sprer seg blant det cubanske folket som ikke viker tilbake og forsvarer for alltid sin Revolusjon og Sosialismen.

I dette er vi sikre på å kunne regne med den internasjonale solidariteten og støtten fra venner som dere.

¡Gloria eterna al Guerrillero Heroico, Ernesto Che Guevara!¡Hasta la Victoria Siempre!¡Patria o Muerte! ¡Venceremos!

Che Guevara og Sigbjørn Hølmebakk, lest av Ane Hoel, styremedlen i Cubaforeningen

Sigbjørn Hølmebakk (1922-1981) var en norsk journalist, forfatter av romaner, skuespill og fremfor alt politiske artikler. Han var med å starte Sosialistisk Folkeparti i 1961, var fast skribent i Orientering og var aktiv i antiatom-bevegelsen. Etter hans død ga tidligere redaktør av Orientering, Kjell Cordtsen, ut et utvalg artikler, taler og polemikk under tittelen: «Ta ikke denne uro fra meg». Artikkelen om Che Guevara (1928-1967) og Revolusjonen er skrevet rett etter mordet på Che, og publisert året etter, i 1968.

Utdrag av Hølmebakks artikkel:

Che Guevara ble knapt 40 år gammel. I løpet av den relativt korte tiden som er gått fra han trådte frem som en av verdens med begavede geriljaledere og teoretikere under den kubanske revolusjon, er hans navn blitt et begrep og et ideal for revolusjonære over hele verden. Han var Castros nære medarbeider, og under de første, grunnleggende årene var han industriminister i den revolusjonære regjering. En mann av mindre format ville ha slått seg til ro med dette. Han var revolusjonshelten, elsket og beundret av et helt folk.

Frivillig ga han avkall på alt dette. Da han plutselig forsvant fra det offentlig liv i Havanna, begynte man overalt å stille spørsmålet: Hvor er Che? Er han falt i unåde? Er han likvidert?

Svaret kom da Castro offentliggjorde avskjedsbrevet han hadde mottatt før Che forlot Cuba: Che ga avkall på sin stilling som minister, sin militære rang og sitt cubanske statsborgerskap, for å føre revolusjonen videre i andre land.

I et avskjedsbrev til foreldrene i Argentina skriver han blant annet:

” Igjen kjenner jeg Rosinantes rygg under meg, og jeg vender tilbake til landeveien med lansen i hånd. For nesten 10 år siden skrev jeg et annet avskjedsbrev til dere. Så vidt jeg husker beklaget jeg meg den gang over at jeg ikke var en bedre soldat og en bedre lege. Det siste bekymrer meg ikke lenger, og som soldat er jeg jo ikke så verst. Egentlig er ingenting forandret, bortsett fra at jeg er blitt mer bevisst; min marxisme er blitt rendyrket og fordypet. Jeg tror at den væpnede kamp er den eneste farbare vei for de folk som kjemper for sin frihet, og jeg akter å handle i overensstemmelse med min overbevisning. Mange vil kalle meg en eventyrer, og kanskje med rette. Det er bare å tilføye at jeg tilhører den type eventyrere som risikerer skinnet for det han tror på.

Kanskje betyr det slutten denne gang. Jeg søker det ikke, men det inngår jo i den logiske sannsynlighetsberegning. I såfall blir dette det siste farvel».

…

Fra det øyeblikk Che Guevara forlot Cuba, ble han det store motsigelsens tegn i Latin-Amerika. USA og deres satellitt-regimer fryktet ham og jaget ham som en fredløs.

En episode fra barndommen gir et innblikk i hvor bevisst Che var i sitt forhold til voldsbegrepet. Da han var 15 år gammel, ble en av hans kammerater arrestert for å ha deltatt i en regjeringsfiendtlig demonstrasjon. Da Che besøkte kammeraten i fengselet, ble han bedt om å organisere demonstrasjoner som protest mot fengslingene. Che avslo: «Ikke tale om at jeg går ut på gaten og lar meg slå ned av politikøller. Jeg demonstrerer bare hvis jeg får et gevær».

I denne replikken fra den 15-årige Guevara ligger vel selve nøkkelen til hans politiske filosofi: viljen til å seire, en forakt for kampmetoder som man på forhånd vet ikke vil føre frem.

Che Guevara vokste opp i et land og en verdensdel hvor spørsmålet om hva som virkelig er vold, hadde en påtrengende og smertelig aktualitet. Spørsmålet er like påtrengende i dag. Er vold bare det som resulterer i blodsutgytelse, napalmforbrente barn, istykkersprengte hus og menneskekropper? Eller skal vi også regne sulten som en voldshandling, utbyttingen og den menneskelige fornedrelse, de tapte muligheter for menneskelig utfoldelse? Er ikke også dette vold? I en verden hvor 2/3 av menneskeheten sulter, er ikke politisk status quo en voldshandling?

Hvor mange menneskeliv kostet Frankrikes koloniherredømme det vietnamesiske folk? Langt flere enn det den væpnede frihetskamp har kostet. 2/3 av Latin-Amerikas befolkning lever under stadige trusler om død. I løpet av en 15-års periode har sykdommer og elendighet kostet den latin-amerikanske befolkningen dobbelt så mange døde som 1. verdenskrig.

Samtidig går det fra Latin-Amerika en stadig strøm av rikdom. Det er dette som er bakgrunnen for den revolusjonære situasjonen i Latin-Amerika, og her finner vi også bakgrunnen for det hat Che Guevara hele sitt liv næret mot USA.

I 1954 oppholdt Che seg i Guatemala. Han var da 26 år og ferdig utdannet lege. Det er blitt hevdet at det var da, under USAs kupp og invasjon, at legen «døde» og geriljalederen ble født. Forsøket på å organisere militære motstandsgrupper mislyktes, og Che unnslapp til Mexico, hvor han for første gang møtte Fidel Castro. Halvannet år senere landet han sammen med Castros geriljagruppe på kysten av Orienteprovinsen, etter flere døgns reise med den skrøpelige farkosten «Grandma».

Nesten hele invasjonsstyrken ble utslettet av Batistas styrker, bare 18 mann klarte under umenneskelige anstrengelser å komme i sikkerhet oppe i fjellene. To og et halvt år etter rykket de skjeggete geriljasoldatene inn i Havanna som seierherrer. Kampen på Cuba kostet bare 375 falne. I dag vet vi at prisen vil bli tusen, ja kanskje titusen ganger så høy. USA har tydelig sagt fra, og også i handling bevist at de ikke en gang til vil tillate en frigjøringsbevegelse å få fotfeste i Latin-Amerika. Under ledelse av CIA er det opprettet en anti-geriljaskole i Panama-kanal-sonen, hvor tusenvis av soldater fra de forskjellige latin-amerikanske land blir opplært i å bekjempe geriljabevegelser. Alle regimer i Latin-

Amerika er til det ytterste på vakt, klare til å slå til i samme øyeblikk de får mistanke om at en geriljabevegelse er under utvikling.

Che visste utmerket godt hva han ga seg ut på – at kampen ville bli uendelig hard og at han selv kanskje ville mislykkes.

I fjor ble det holdt en stor solidaritetskonferanse i Havanna. Mottoet var: «Det er enhver revolusjonærs plikt å lage revolusjon». Det var til denne konferansen Che, fra sitt oppholdssted i Bolivia, sendte sitt berømte budskap, hvor han trakk opp linjene for den kamp som lå foran. Han spår at kampen vil bli blodig og hard. Han viser til det vietnamesiske folk og maner alle revolusjonære til fasthet og ubøyelighet i kampen for det endelige mål: ødeleggelsen av imperialismen. «Hvor strålende vil ikke vår fremtid være om to, tre, mange Vietnam blomstret opp av hatet på vår jord!»

Slutten av budskapet er en visjonær forutsigelse av den skjebne som skulle ramme ham selv bare noen måneder senere: «Hver dag må vi vente å trekke vårt siste åndedrag over en jord som er fuktet av vårt blod. Hele vår handling er et krigsrop mot imperialismen og et rop om enhet for alle folk mot menneskehetens største fiende – De forenede stater».