For første gang i Cubaforeningens historie har vi på Årsmøtet 15. mars i år fått en kvinne fra Latin-Amerika som leder. Kontinentet har vært representert i foreningens styre siden 1980-tallet, men aldri med en kvinne. Og med en slik historie. Vi ønsker Olga varmt velkommen.
9/11 1973
Olga Valentina Osses ble født i utkanten av Santiago de Chile i 1967, yngst i en søskenflokk på fem. Mor var i utgangspunktet hjemme og aktiv i den chilenske kvinnebevegelsen. Far var bygningsarbeider og aktivt medlem av CUT : Central UNICA de Trabajadores (CUT) den sentrale arbeidstakerorganisasjonen. Under generalenes kupp mot president Salvador Allende 11. september 1973 var far hos CUT. Olga kan fremdeles huske svermen av helikoptre som i lav høyde dundret inn over boligområdet denne dagen. Hun får fremdeles frysninger når hun hører lyden av et helikopter.
Far kom hjem 6 år senere. I live. Han var blant få som overlevde torturen og forsvinningene blant fagforeningsmedlemmer i Chile. CUT var general Pinochets hovedfiende.
Da far kom tilbake fra de overfylte fengslene på gamle skip som var tatt i bruk for torturformål, hadde mor arbeidet på en tekstilfabrikk for å forsørge sine fem barn.
Olga var dyslektiker og moren hadde ikke råd til å sende henne på skole. Det var etter kuppet ikke lenger skoleplikt i Chile, og den var slett ikke gratis.
Far hadde andre planer med yngstejenta, han var selv dyslektiker. Siden han var den eneste overlevende blant sine kammerater, åpnet han huset for barn og slektninger av dem som var forsvunnet. Mange hadde bruk for et sted å sove eller skjule seg, en natt, en uke eller lenger. Slik hadde det seg at en fremragende kvinnelig pedagog flyttet inn og ble Olgas redning. Da hennes jevnaldrende skulle begynne i 7. klasse, fikk Olga prøve seg. Dette var ingen selvsagt sak. Grunnen var at rektor skyldte far en tjeneste, som han sa. Året etter ble Olga nummer én i klassen.
Pinochets torturkamre
Mens far gikk inn og ut av Pinochets torturkamre, våknet Olgas politiske interesse. 16 år gammel hadde hun vært i militærpolitiets klør tre ganger, den første for deltakelse i en demonstrasjon. Hun slapp ut fordi hun var under den kriminelle lavalder og moren fikk vite hvor hun ble holdt og slo seg til utenfor. Siste gang ble Olga holdt i tre dager og reddet ut i svært forkommen tilstand etter grov tortur. Hun ble spurt om hun ville snakke dersom de tok kontakt. Av far hadde hun fått beskjed om at hvis hun ble tatt og fikk det spørsmålet, skulle hun svare JA.
Olga kom aldri hjem. Hun måtte ut av landet. Hun ble ført til et sted der blåmerkene ble sminket og ikledd parykk og fine klær. Slik ble hun kjørt til flyplassen av faren, som for anledningen var stramt kledd i dress og slips, slik Olga aldri hadde sett ham. Beskjeden fra faren var at nå skulle de spille skuespill; han som verdensmann, hun som smilende og bortskjemt datter som ville til utlandet en liten tur. SMIL, SMIL hveste han til datteren mellom lange skjærende tirader om hvor tåpelig hun var som ville reise fra det fantastiske Chile.
Hvor flybilletten til Argentina kom fra, aner Olga ikke den dag i dag.
Reisen til det ukjente
På flyplassen i Buenos Aires kom en ukjent dame bort til 16-åringen med en konvolutt. Den inneholdt flybillett til Roma. Her gjentok scenen seg. Billetten var denne gangen til Moskva.
I Moskva var det ikke plass til Olga på det ettårige språkkurset for utlendinger som skulle studere i landet. 16-åringen ble satt på et fly til Armenia. I Jerevan lærte Olga ikke bare russisk, men også litt armensk. Brevkontakt med familien var sparsom, kryptert og gikk via ulike adresser før den fant veien til Armenia. Olga torde ikke åpne brevene av fryktet for beskjeden; at far var død. Han måtte gå under jorden etter å ha fulgt Olga på flyplassen i Santiago.
Etter ett år kunne Olga velge hva og hvor hun ville studere i Russland. Hun var ikke i tvil, det måtte bli Leningrad, noe hun aldri angret på. «Verdens vakreste by», som hun sier. Olga studerte Historie og Arkeologi i fem år ved Universitetet i Leningrad. Tusenvis av unge mennesker fra den såkalte tredje verden fikk sin universitetsutdannelse gratis i Sovjetunionen. Hvert annet år måtte Olga til den chilenske ambassaden i Stockholm for å fornye passet.
Perestrojka
Med perestrojkaen, feiret i Vesten, ble grunnen med ett revet bort under bena på utenlandsstudentene i Russland. De måtte nå betale eller forlate landet. På sine turer til Stockholm var Olga blitt tatt hånd om av folk som i 1973 selv ble tatt vare på i hennes hjem i Chile. Hun kjente dem ikke, men de kjente henne. For å få oppholdstillatelse i Sverige, måtte hun nå, til tross for ekteskap med en chilensk flyktning med oppholdstillatelse, reise fra Sverige til Chile for derfra å søke om visum til Sverige. Olga var gravid og livredd. Tre angstfylte måneder måtte hun tilbringe i Chile før svenskene endelig åpnet døren. Hun måtte komme seg til Sverige før hun skulle føde, barnet måtte ikke bli født i Chile. Det gikk med et skrik: gutten kom 2 måneder for tidlig.
Olga befant seg nå i Sverige med fullgått universitetsutdannelse i historie og arkeologi fra Leningrad. Utdanningen ble ikke akseptert i Sverige. Det eneste hun fikk kreditt for, var året på russisk språkskole. Men hvem var interessert i russisk i Sverige? Etter skilsmisse og som eneforsørger for to barn, bosatte hun seg i Malmø og begynte på gølvet i helsetjenesten. Barna fikk utdanning, og da de ble voksne og fikk seg jobber, svarte Olga på en annonse fra et vikarbyrå i Norge. I to år turnerte hun Nord-Norge som vikarierende helsearbeider.
Veien hjem
Da Covid 19 inntok Norge, jobbet Olga som nattevakt på Hovseterhjemmet i Oslo. Hun fikk da valget mellom å bli i fast jobb i Norge, eller enveisbillett til Sverige. Hun valgte det første, og dette er grunnen til at vi i dag er så heldige å ha Olga med oss i Cubaforeningen. Cubas antikoloniale politikk, de internasjonale helsebrigadene og insisteringen på helse og utdanning som en menneskerett, er det vakreste eventyret Olga vet. Dyslektikeren som endelig fikk begynne på skole 12 år gammel, vet hva som er mest verd her i verden. Olga vil gi sin energi og sin arbeidskraft for landet som er hennes store forbilde. Akkurat nå som leder av Cubaforeningen. Senere, som pensjonist, håper hun å bosette seg på Øya og delta i det frivillige arbeidet for barn og unge. Den dagen er nomaden Olga Osses kommet hjem.
Ane Hoel
Cubaforeningen i Norge 