Utfordringen for internasjonal solidaritet på venstresiden utenfor Venezuela er for øyeblikket å forstå hva solidaritet betyr.
Det betyr ikke å omfavne eller forsvare enhver uttalelse fra den venezuelanske regjering, gitt den situasjonen den nå er underlagt.
Men det betyr heller ikke å forlange at det venezuelanske lederskapet skal begå selvmord i revolusjonens og ærens navn.
Det betyr ikke å gjenta USAs propaganda om «splittelse» og «forræderi» uten bevis.
Det betyr ikke å måle enhver taktisk avgjørelse opp mot en abstrakt standard som intet revolusjonært prosjekt noen gang har stått overfor.
Solidaritet er å forstå at Delcy Rodriguez, sittende ansikt til ansikt med representanter for et imperium som i lang tid har forfulgt hennes egen familie, er i gang med det mest krevende av alt revolusjonært arbeid: å overleve under de aller hardeste betingelser, med fremtiden til 30 millioner mennesker i vektskålen. Hennes mål er å bevare et prosjekt som har forandret den venezuelanske staten, gjenvunnet Venezuelas uavhengighet, innført imponerende sosiale reformer, skapt en kommunal sektor, og har holdt ut overfor et imperialistisk økonomisk, militært og politisk angrep som har pågått over år innenfor rammen av global isolasjon og i en tid preget av kontrarevolusjon.
Å hengi seg til et revolusjonært martyrium i denne sammenheng vil ikke avstedkomme noe annet en likvidering av den venezuelanske venstresiden og tilbakestille den bolivarianske revolusjonen for generasjoner fremover.
Revolusjonen er ikke over. Den har midlertidig trukke seg tilbake, regruppert seg og kjemper ved hjelp av andre midler. Pusterommet som oppnås gjennom disse forhandlingene, hva disse enn måtte koste, betyr muligheter for fremskritt i fremtiden.
Nicolás Maduro forblir Venezuelas legitime president, selv når han urettferdig sitter i en fengselscelle, hvor han ikke har tilgang på noe. Oljen som strømmer nordover under avtalene som er signert, betyr ikke overgivelse, men er løsepenger, betalt for å sikre livene til det venezuelanske folket og fortsettelsen av den sosialistiske staten.
Når tyngdepunktet for makten skifter, og det vil skifte, vil Venezuela kjempe for å få tilbake det imperialismen midlertidig har forsynt seg med.
Utfordringen er ikke å dø for revolusjonen, men å leve og gjøre revolusjon.
Fra Peoples Dispatch
Cubaforeningen i Norge 