Utover overskriftene om strømbruddene og den «uunngåelige kollapsen» av Cubas regjering, finnes det kubanske folk som er fast bestemt på å gjøre motstand og leve.
Lis fylte tre år på barneavdelingen ved Cubas kreftinstitutt. Og selv om bursdager på sykehus bærer en annen vekt, klarte gleden å snike seg inn. Feiringen var komplett med kake, ballonger, iskrem og juice.
Lis var allerede under behandling 31. januar, da Trump annonserte de nye tiltakene mot Cuba som ytterligere ville frata landet drivstoff.
I dag, over to måneder senere, fyller Lis 3 år. Hun ligger fortsatt på samme avdeling. Behandlingen hennes har ikke blitt avbrutt; legene gjør mirakler med det de har, men «kvelningen» vi dokumenterte den gang er fortsatt intakt. Energisituasjonen, som allerede var kritisk, har vedvart, med eller uten det russiske skipet (som ankom 31. mars). Pediatrisk onkologisk utstyr går på generatorer som bruker dyrt og knapt drivstoff. Strømbrudd under cellegiftbehandling kan være dødelig. Så langt har det ikke skjedd. Men trusselen puster ved siden av hver seng, som et dyr som venter.
Men den morgenen, på bursdagen hennes, holdt trusselen seg utenfor. Fordi Lis’ mor tente lysene, og det lyset var ikke avhengig av noen generator. Det var et eldre lys, mer opprørsk. Barna på avdelingen som kunne stå opp samlet seg rundt, noen slepte droppstenger og smilte.
Og så dukket de opp: de terapeutiske klovnene, de kvinnene med røde neser og enorme sko som bringer latter hver uke, sterkere enn noen cellegiftbehandling.
Barn med kreft, som Lis, kjemper ikke bare mot sykdommen sin, men også mot et ytre kvelertak som begrenser hvert åndedrag.
Men Lis’ bursdag demonstrerte noe som ikke var i overskriftene. Tre år er en skjør milepæl innen pediatrisk onkologi, men det er også en seier. Moren hennes løftet henne opp på en stol, og jenta samlet all luften hennes små lunger kunne holde. Hun blåste. Alle tre lysene sluknet samtidig, som om et barns ønske kunne overmanne alle blokadens lover.
Utenfor forberedte nabolaget seg på nok en natt uten strøm. Inne ble kaken delt, og alle barna fikk en bit. Lis’ mor lagret mange bilder av datteren sin som lo blant klovner og små krigere i sykehuskjoler. Det er alltid usikkerhet om det blir kake neste år. Men i dag ble det. Og lysene brant. Og håpet, den skjøre, seige tingen, brenner fortsatt.
Den nåværende tiden på Cuba handler ikke bare om mangel på energi, kvelning. Det er også denne håndfullen barn som nekter å slutte å puste. Og Lis’ bursdag, den lille og enorme dagen, er en påminnelse om at så lenge det brenner et lys, og en klovn som er villig til å dumme seg ut, og en mor som forbereder bursdager, og et barn som applauderer fra en seng, vil håp forbli den mest opprørske politiske handlingen av alle. For på et sykehus er enhver fest den største festen i verden.
Cubaforeningen i Norge 