Cubaforeningen i Norge

10 år etter sin død er Verdens lengstlevende statsoverhode fremdeles i verdens sentrum, og hans eksempel kommer aldri til å dø blant jordens fordømte. I 1823 skrev USAs president Monroe doktrinen som har martret frigjøringsbevegelsene i Amerika til denne dag: Kontinentets ressurser tilhører Nord. Simón Bolivar advarte allerede i 1829: “USA virker skjebnebestemt å ville plage Amerika i frihetens navn”.

José Martí

Cubas første frigjøringskrig fra Spania startet i 1868. José Martí var 15 år og skrev politiske essays som sendte ham på straffarbeid hos fienden. Her tok han også embetseksamen i jus, filosofi og litteratur, og da den første frigjøringskrigen endte med nederlag etter 10 år, fikk de landsforviste cubanerne lov å vende hjem, MEN, bare for igjen å bli anklaget for undergravingsvirksomhet og returnert til fienden. Martí levde siden i exil i USA i mesteparten av sitt voksne liv, og lærte hvilken trussel imperiet utgjorde: »Jeg har levd i udyrets buk og jeg kjenner innvollene», skrev han.

José Martís drøm var VÅRT AMERIKA, fritt for kolonier og utenlandske makters innflytelse, et Amerika som samler folk fra ulike verdensdeler, etterkommere etter slaver fra Afrika og Amerikas egen urbefolkning. I 1892 grunnla han Cubas Revolusjonære parti. Ikke for å stille kandidater til valg, men for å samle alle krefter som var klare til på nytt å ta opp kampen for Cubas frihet og menneskets verdighet. Martís skrifter har gjort ham til «Cubas Apostel». Han er en del av skolehverdagen til alle cubanske barn, og selve årsaken til at cubanerne er et gjennom sivilisert folk.

Cubas andre frigjøringskrig, som startet i 1895, endte med at Martí og mange med ham ble drept. USA kom i 1898 Cuba «til hjelp» gjennom å senke sitt eget krigsskip på havna i Havanna, og gi Spania skylda. Deretter erklærte de Spania krig. Dette ble USAs metode, mer og mer utspekulert til denne dag.

Militærkuppet 1952

Det var Martís drøm Fidel Castro og den nye generasjon studenter ved Havannauniversitetet hadde med seg i ryggmargen da de meldte seg inn i det nystartede Ortodokse partiet på slutten av 1940-tallet. Programmet var nasjonal frigjøring og at Grunnloven av 1940 skulle settes ut i livet. Med kommunistenes støtte var partiet i 1952 på vei mot sikker valgseier. Et valg som aldri ble noe av, grunnet Fulgencio Batistas militærkupp, støttet av USA. Det var Batistas andre statskupp på 20 år. Grunnloven ble satt til side.

Den unge juristen Fidel Castro stevnet kuppmakeren for Høyesterett, for brudd på Grunnloven, men Batista hadde politiet, militæret og USA på laget. Høyesterett, som skulle forsvart Grunnloven, var kjøpt og betalt. Det var ingen nåde for opposisjonen.

Halvparten av jorda på Cuba var utenlandsk eid, og halvparten av denne lå brakk. Arbeiderne sultet, fikk ikke medisinsk tilbud og kunne ikke skrive sitt eget navn. Soldatene ble brukt som slaver på generalenes private gods. Fidel Castro hadde 7 dager før Batistas kupp anlagt sak mot Batista for dette. Det cubanske folket levde i dyp elendighet, mens en liten gjeng forretningsfolk og generaler brukte Cuba som privat leketøy.

26. juli 1953

Den 26. juli 1953 skulle bli selve opptakten til den cubanske revolusjonen og Cubas nasjonaldag. Fidel visste at han hadde folket på sin side. Når han snakket om folket, mente han det store flertall som ble lovet alt og deretter ble skuffet av alle. Under 200 menn og 2 kvinner støttet av hundrevis av andre, satte ut for å kjempe for Cubas frihet og folkets verdighet. Det var aldri planen å gå i kamp med cubanske soldater. De ville ta kontroll over, og holde to militære fort, Moncada i Santiago et i Bayamo, i et koordinert overraskelsesangrep. Tanken var å bekjentgjøre dette og få soldatene til å snu våpnene fra folket og mot den lille klikken som hadde tatt makten. De ga alt for dette formålet, tilslutt også livet.

Forsøket mislykkedes av flere grunner. Konsekvensene ble grusomme. Batista fikk vist sitt regime i all sin gru: Bare 6 av opprørerne ble drept i kamp. 80 andre ble torturert og myrdet på sykehus og i fengslene etter at de hadde overgitt seg.

Historien vil frikjenne meg

Fidel Castro påtok seg ansvaret for det hele og var sakens hovedtiltalte. Regimet fikk et problem. De skulle dømme ham, men var livende redde for at sannheten om torturen og myrderiene skulle komme ut. En sykemelding ble ordinert: Fidel var ikke i stand til å møte i retten. Rettsaken forgikk på et lite rom på sykehuset, stappfult av maskingevær og bajonetter, uten vitner. Påstanden lød på 26 års fengsel, uten begrunnelse. Fidel holdt sin egen forsvarstale, uten engang å få tilgang til grunnlaget for saken mot ham.  Her la han frem bakgrunnen for angrepet og planen for hvordan et ordnet samfunn med like rettigheter for alle, skulle se ut. Dette skulle siden bli Den Cubanske Revolusjonens program. Fidel sluttet med å si : Jeg frykter ikke fengselet, jeg frykter ikke tyrannen som myrdet 80 av mine kammerater. Døm meg, det spiller ingen rolle. Historien vil frikjenne meg!

 Talen skrev han siden ned etter hukommelsen i fengselet og fikk den smuglet ut og trykket.  Etter to år var den kjent over hele Cuba, og Batista var nødt til å slippe de overlevende ut av fengselet. De dro til Mexico og forberedte neste skritt i kampen for et fritt Cuba.

Det skulle ta 4 år.

Fidels forsvarstale fra rettsaken der han ble dømt til 26 år fengsel, er en politiske triller og en inngang til historien om hvordan det er mulig at en statsleder kunne bli så høyt elsket som Fidel Castro er.

Castro kjente ikke Arnulf Øverlands essay fra 1935: «Det frie ord». Men han gjorde samme erfaring som den norske dikteren: «Den som har et alvorlig ord å si til offentligheten, vil meget snart få erfare at ordets frihet, som all annen frihet, er en frihet for makthaverne. For folket er den en illusjon og en løgn».

Fidels livsverk

Fidel gjorde José Martís drøm til cubansk lov. Han gjorde øya til et antikolonialistisk  fyrtårn for Verden! Fremfor alt i Afrika, i Palestina, i Vietnam. Fidel var den første som fikk besøk av Nelson Mandela da han kom ut av fengselet etter 30 år. Elsket og beundret av sine venner, hatet av kapitalister, imperialister, kolonialister og, opportunister!

Forsøkene på å ta livet av dette sjeldne, modige menneske startet allerede i fengslet i 1953. Etter nesten 800 mislykte forsøk, døde han på sotteseng, omgitt av et folk som elsker ham. Jeg sier elsker, Cubaforeningen slutter oss til det cubanske folket som i dag feirer hans 100 år. Intet annet land har hatt en slik leder, og ingen annen statsleder har vært så høyt elsket.

USAs raseri

Dette har trigget USAs raseri over alle grenser. Et ytterst sivilisert folk skal nå betale frihetens pris. Rottene i det hvite hus gir seg ikke. De får støtte både fra EU og av en underdanig vestlig presse som vil ha cubanerne til å vende tilbake og omfavne sine tidligere undertrykkere, en liten klikk businessmenn, og be på sine knær om mirakler fra gullkalven.  

Malcom X advarte: Bare vent, media vil få deg til å hate dem som blir undertrykt, og elske undertrykkerne.

Til slutt et lite lærestykke Fidel etterlot oss, formulert allerede i hans forsvarstale i 1953: «Den revolusjonære må formulere og stå modig frem med sine ideer og intensjoner, slik at ingen blir lurt, hverken venn eller fiende».

Ingen kan ta livet av Fidel Castro.

Dette sjeldne mennesket, denne modige mannen.

Historien vil alltid frikjenne ham.

Ane Hoel
Cubaforeningen i Norge