Cubaforeningen i Norge

For bare noen dager siden kulminerte den andre prosessen hvor de valgte representantene avlegger regnskap til velgerne sine. I 68 652 møter over hele landet var cubanere en del av demokratiet slik det var går fram av grunnloven for republikken Cuba.

Da nesten alt var klart for den andre delen av denne prosessen fra ene enden av nasjonen til den andre, dukket presidenten for republikken Cuba, Miguel Díaz-Canel Bermúdez, opp på nasjonalt fjernsyn sammen med flere ministre på for å forklare den nye omdreininga på USAs blokaden. Denne gangen var USA fast bestemt på å kutte tilførselen av drivstoff til øya. Presidenten la også fram også fram beslutningen om å fortsette å kjempe: “Det er nødvendig å jobbe annerledes, fordi tidene er annerledes. Det som ikke forandrer seg er prinsippene, kreativiteten, solidariteten; viljen til å motstå gjennom å skape endres ikke; kubanernes kampvilje endres ikke. Vi vil alle være bedre kadrer, bedre borgere, bedre revolusjonære, tjene nasjonen bedre. Vi finner flere løsninger i det ekstraordinære reservoaret av talent og kreativitet hos vårt folk. ”

Åtteogførti timer senere ledet statssjefen en reise til alle provinsene og den spesielle kommunen Isla de la Juventud for å bli direkte kjent med tiltakene som begynte å bli iverksatt som svar på lav tilgang på energi. I hvert av disse møtene ble det ettertrykkelig understreket at «det ideelle rommet» for å snakke med folket om den situasjonen vi står overfor, og dele de beslutningene vi har tatt, er prosessen hvor de valgte representantene avlegger regnskap til velgerne sine. Den som skulle begynne to uker senere: fra 1. oktober til 30. november.

Det var også den beste tiden å lansere en annen viktig oppfordring: Tenk Cuba, tenk som land, tenk hvor nasjonen ble født, tenk hvor demokratiet blir robust, fra sin sterkeste rot: folket.

Med denne motivasjonen og det enorme ansvaret ble det holdt 68 652 møter i hele Cuba som ga liv til en av de mest massive samlingene som nasjonen opplever, møtene der delegatene i følge republikkens grunnlov må stå til regnskap for velgerne.

Dette er øyeblikket hvor i tillegg de mest presserende problemene i samfunnet blir reist, de som har sin løsning i bydelene og også de som organer på høyere nivå har ansvaret for .

Det kunne, som tidligere, ha vært de ødeleggende effektene av en syklon og nødvendigheten av å få landet raskt på fote igjen, eller en internasjonal trussel eller annen hendelse med sterk innvirkning på nasjonens dagligliv, men denne gangen var energisituasjonen de siste fire månedene av året en ledetråd for alle møter i denne prosessen.

Vi måtte informere folk, involvere dem i problemet og fremfor alt finne de beste løsningene i debatten: Hvordan kan vi bidra? Hvor mye mer kan vi spare? Hva kan gjøres fra vårt nabolag for å påvirke nasjonens skjebne? Disse spørsmålene fant svar i møtene i bydelene.

I følge Roberto Felipe Armas López, leder for informasjons- og analysekontoret til Nasjonalforsamlingen, ble alle de planlagte møtene gjennomført. Selv om de statistiske dataene om prosessen fremdeles blir analysert, er det allerede kjent at 3 782 måtte utsettes; mer enn 60 % av dem på grunn av ugunstige værforhold og resten på grunn av organisatoriske eller personlige problemer hos delegatene.

Inntil tidspunktet for undersøkelsen, kom det rundt 195 000 forslag velgerne. Mer enn 104 000 vil bli løst i samarbeid med befolkningen i nabolaget, de andre er administrasjonens ansvar.

De grunnleggende problemene – gjentatt i mer enn ti provinser – gjelder, i denne rekkefølgen, reparasjon av veier, motorveier, gater og fortau; instabilitet i innsamling av avfall, underskudd på avfallscontainere og deponering av søppel; forbedring av offentlig belysning; lekkasjer i drikkevannsledningene i gatene; mangel på telefonlinjer; og forbedring i vannforsyningen.

For Ana María Mari Machado, visepresident i nasjonalforsamlingen og regjeringen, var det “en gunstig prosess, fordi det var en prosess med folkelig deltakelse, der det ikke bare ble avlagt regnskap, men det ble lyttet til, det ble diskutert. Det var definitivt en prosess med deltakelse fra nabolaget ” «Dens raison d’être(grunn til å eksistere) er at velgeren kjenner til delegaten som representerer dem i kommunestyret, i arbeidskomiteene, i byrådet, og vet hva nun/han står for.

I alt dette, mente hun, er det viktig å kjenne delegatens rolle: ”Og det er ikke slik at han ikke skal få hjelp; delegaten må støttes, ledsages. Utallige problemer ville bli løst hvis administrasjonene ikke lar problemene bli gamle og hver dag venter på å bli løst, slik det har skjedd – det finnes mørke sider. Dette er å tenke som land i hverdagen, sa han.”

Under dialogen rettet Mari Machado lyset lenger framover og kommenterte forbedringen av folkestyret, på hva denne pågående prosessen har betydd for å styrke delegatens rolle, snu de negative oppfatningene om arbeidet deres, utvide deltakelsesmekanismene, oppnå større effektivitet i kadrenes arbeid og fornye arbeidsmåtene, forkaste overflødige møter og garantere kollektiv ledelse og individuelt ansvar.

Etter avslutningen på den nåværende ansvarlighetsprosessen, understreket visepresidenten viktigheten av at velgerne kjenner til muligheten for kontakt mellom delegatene og velgerne. Dette er fastsatt i reglene og bør gjennomføres en gang i uken, men muligheten brukes ikke.

”Bruken av den muligheten vil åpne opp en gruppe problemer som plager befolkningen eller forslag vi kommer med som velgere; noe som kan forbedre livskvaliteten der vi bor, fordi alt ikke er avhengig av økonomiske ressurser «.

Det forhindrer oppsamling og forverring av problemene. I tillegg forhindrer det ikke, la nestlederen til, at delegaten ivaretar velgerne sine hver dag i butikken, i bakeriet eller hvor det måtte være, utover et ansvarsmøte eller en ukentlig “åpen dag”.

I forsøket på å finne nøklene til en prosess som skjer to ganger i året, og som er en av essensene i demokratiet til folkemaktsystemet på Cuba, har vi også dialog med Miriam Brito Sarroca, president for den Stående komiteen for samarbeid med lokale organer. “Gjennom disse møtene regjerer folket”.

Ansvarliggjøring, klargjorde han, har eksistert siden opprettelsen av Folkemakten, eksperimentelt, i Matanzas, i 1974, og deretter gjennomført i hele landet to år senere. «Siden den gang er delegaten ansvarlig som en del av et politisk system,» sa han.

Etter hans mening er ”delegaten ikke den som må gi et endelig svar; han er den som må behandle, diskutere, overbevise, koordinere slik at ting bearbeides ”. Her er det ikke få forvirringer i befolkningen vår, anslo representanten. Delegaten må støttes, gjennom administrative beslutninger som svarer på problemene til velgerne.

På dette punktet, la han til, er folkelig deltakelse grunnleggende. «Hvis det ikke er noen aktiv deltakelse, kan vi ikke få systemet til å svare til navnet sitt: Folkemakt.» Denne deltakelsen består ikke bare i å være til stede, den er å evaluere og kontrollere delegatens oppgaver, gi løsninger, komme med forslag.

For Brito Sarroca, som har viet 25 år av sitt liv til arbeidet med folkemakten og forsvarer den med lidenskap, må kadrene i systemet være lært opp, vite hva som er fastsatt, for å kunne gi svar til folket. De må først og fremst være et politisk forbilde, som kan forklare, argumentere, overbevise, ta opp folks problemer.

Da han tok for seg forberedelsene til å ansvarliggjørelsesmøtene, som begynner i kommunestyret, fortsetter i byrådet og slutter i valgdistriktet, mente han at delegaten ikke kan gå til møtet med sine velgere og bli overrasket over problemene, for å unngå dette «må du gå rundt, lytte, få vite hva folk tenker, ellers får du bare omtrentligheter og du kan ikke bidra med noe».

Hvem kan ikke utebli fra regnskapsmøtet?

«Mange velgere vil at en kommune- eller provins-kader skal være tilstede, en som kanskje kan eller ikke kan delta. Men de første som må være tilstede er ekspeditøren, familielegen, sykepleieren, han fra kjøttbutikken, lederne for skolene eller barnehagene, hvis de hører til i det valgdistriktet. Tanken er at de får høre hva folket synes om tjenesten de tilbyr. ”

Brito Sarroca snakket også om å tilby interessant informasjon og ikke holde kjedelige møter som tretter ut velgerne; å benytte disse møtene til å stimulere de personene som står mest fram i samfunnet; og oppmuntre til enhet i valgkretsen mellom administrasjonene, delegatene og velgerne. “vi kan ikke tro at delegaten, alene, kan. Delegaten kan og vokser når folket deltar. ” Og i den deltakelsen fødes definitivt det landet vi er glad i.

Oversatt og bearbeidet, nyhetartikkel av Cubadebate, 08.12.2019