Cuba sett fra min sykkel!

Lars Efskind sammen med sykkelgruppen på Cuba!

Opp mot førti i skyggen og stekende sol … det er hett selv for Cuba å være i juli. Men det hjelper å sykle … fort … vinden og svetten samarbeider. Da er det verre i bakkene med svak medvind. Heten blir en demon som griper tak i deg. Men på ettermiddagen skyer det til, mørke skyer, fjerne tordenskrall som kommer nærmere og nærmere. Plutselig øser det ned … som å sykle i en varm dusj. Dampen står opp fra grunnen. Veien omvandles til en grunn elv. Det gjelder å styre unne hullenei asfalten. De er ikke lenger så lette å se. Brillene burde hatt vindusviskere. Jeg må putte dem i baklomma. Men jeg tråkker på, tråkker på … det er en befriende vannavkjøling nå.

Dette er en typisk beskrivelse fra de dagene vi syklet gjennom Cuba, mil etter mil, opptil 20 mil om dagen, et halv-proft opplegg med 12 veltrente syklister, gode racersykler og følgebuss til support.

For de mest lokalkjente eller Googlete, så kan dere følge vår sykkelrute etter disse overnattings stedene: Habana, Soroa, San Diego de los Baños, Vinales, Cayo Jutias Vinales, Pinar del Rio, Sandino, María la Gorda, Pinar del Rio, Habana, Matanzas, Santa Clara, Cayo Santa María, Santa Clara, Habana.

Du kommenterer kanskje … dere ser vel mest bare asfalten? Nei da. Sykkel åpner opp for både natur og folk på en helt annen måte enn buss eller bil. Og vi hadde på forhånd lagt inn en rød tråd i opplegget, oppriktig for cultural understanding. Programmet var nøye gjennomarbeidet sammen med det statlige Amistur på Cuba. Vi deltok på gatekomite fester, besøkte bondegårder og sigarfabrikk, besøkte klinikker og sykehus, mange slags museer og kunstutstillinger. Dessuten gikk vi gatelangs i Havanna, og avsluttet med en fyrrig jazz nattklubb. Vi hadde også et par såkalte hviledager med badeliv og all inclusive. Kontraster må jeg virkelig si.

Jeg vil utdype to besøk: et på sykehuset Abel Santa María Cuadrado og på CDR gatefest i Pinar Del Rio.

På sykehuset ble vi møtt med en stor delegasjon og velsmakende mango. De hadde de fleste spesialiteter, ca. 1000 pasientsenger og et nært samarbeide med et nærliggende universitet. De hadde hospiterende leger og studenter fra 149 land, men ingen fra Norge. Bak kulissene var det tydelig mer kunnskap enn utstyr. Det samme gjaldt en klinikk vi besøkte. Mye er det på grunn av embargoen fra USA at de mangler mange medisiner og en del utstyr.

Vi hadde på hele turen en utmerket og engelsk språkdyktig guide Jorge fra Amistur. Etter en lang sykkeldag ble vi innkvartert i byen Pinar del Rio. Jorde lot oss knapt få en velfortjent dusj før han ba oss kjøpe inn «snaks» og bli med på gatefest. Gatefest? Han forklarte at CDR hadde en gatefest som vi var invitert til. CDR er komiteer «for å forsvare revolusjonen» gjennom lokale folkelige arrangementer og sammenkomster.

Vi handlet inn og fulgte Jorge gate opp og gate ned til en bakgård full av mennesker og søt musikk. Der ble vi hjertelig mottatt av en ung «lady in red». Hun tok ordet og introduserte oss, og var ikke snauere enn at hun samtidig tok en solo jazz-dans opptreden. Etter litt servering ble det mer og mer dans for oss alle. Så fyrrig ble det at de sprekeste av oss var vanskelig å få med tilbake til hotellet. Men det gikk.

Hva mener vi om Cuba etter dette? Jeg innrømmer at det avhenger helt av ens politiske ståsted på forhånd. Sansene er like selektive som sinnet. Vi hadde i sykkelgruppa folk med nesten alle politiske avskygninger. Svarene spriker like mye. For min del vil jeg innlede med å si … jeg er glad vi fikk oppleve dette Cuba før Trump og USA klarer å knekke det. Cuba er et fattig men fargerikt fredelig land. En grønn oase. Ingen synlig kriminalitet, nesten ingen politi eller militære i gatene. Man kan vandre rundt i Havanna like avslappet som i Oslo. Dette er i sterk kontrast til naboøyene eller de fleste land i Latin-Amerika.

De dyrker og avbilder Che Guevara. Jeg har mistanke at de gjør det litt for turismen. Sentralt på torget i Habana er José Martí tårnet og museet. Han var forfatter og opprører i kolonitiden, og dyrkes ennå som en helt. Fidel Castro kommer så desidert i annen rekke. Nåværende president eller maktelite er det ikke avbildet noe sted. Dette er jo helt forunderlig. Jeg hadde forventet et presidentbilde på annen hvert gatehjørne, slik det er i mange land. De neddemper autoriteten, men styrer likevel stramt.

Vi hadde mot slutten av vårt sykkeleventyr et hyggelig møte med den norske ambassaden i Havanna. De sier, det er tydelig en forverring av ressurser det siste året, mye grunnet USAs embargo. Turistbåter får ikke lenger legge til på Cuba, da straffes de med blokk for all trafikk til USA.

Derfor har turismen stupt. Bare en bank i Norge kan overføre penger til Cuba. Dollar kan ikke omsettes, bare Euro. Det er nå mangel på det meste på Cuba for vanlige folk, alt fra mat, forbruksvarer og medisiner. I de fattigste områdene er det utdeling av mat via rasjoneringskort. Ambassaden beskriver også et tungrodd statlig byråkrati. Derfor, det er nok en kombinasjon av langvarig vestlig boikott og manglende strukturell utvikling som har ført til den vanskelige situasjonen. De sier selv … Cuba må finne sin egen vei framover. Det er jeg enig i. Og jeg mener at den veien bør i det minste være i den retning som Vietnam eller Kina har gått. Der bruker de bildet … at det er samme hva kua kalles bare den melker. Men i politikk er det ikke bare en løsning eller en vei, men et konglomerat av løsninger og et flettverk av veier fram.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s