I en klassisk liberal stat, hadde de væpnede styrkene som oppgave å garantere den nasjonale suvereniteten, beskytte grensene og lede styrkene i eventuelle kriger med andre land. Politisk representasjon og handling var forbeholdt partiene.
Men over tid, har krigsmakten blitt en slags politisk reserve, en agent for de herskende klassene. Statskuppet i Brasil i 1964 ble den typiske ramma for den kalde krigen og den nasjonale sikkerhetsdoktrinen, sammenholdt av væpnede styrker, gjennom trening og kollegialitet siden dannelsen på slutten av 1940 tallet. Mens de folkelige styrkene hevet seg opp igjennom 1950 og tidlig 1960 tall, ble høyresidas muligheter til å handle gjennom sine tradisjonelle partier svekket – spesielt etter tabbene til Jânio Quadros regjering – så ble de militære bedt om å intervenere, bryte med de demokratiske prosessene og etablere et militært diktatur som kom til å vare i mer enn to tiår.
Etter at dette regimet mistet farten, ble ikke den demokratiske endringsprosessen i Brasil noe åpent politisk nederlag for de væpnede styrkene i landet, i motsetning til det som skjedde i Argentina, Uruguay og Chile. De militære måtte trekke seg fra militariseringen av staten hvor de hadde hatt en ledende rolle i brasiliansk politisk historie. Men de har aldri motsatt seg demokratiseringen av landet, de har tolerert det, ute av stand til å hindre det, og fremfor alt, de har aldri begått selvkritikk for alt de gjorde under diktaturet.
Det var ikke uten videre at Sannhetskommisjonen representerte et hardt slag for institusjonens rykte. I den demokratiske endringsprosessen, hadde styrkene lagt opp til å få sitt amnesti, noe som ville inkludere forbrytelser som tortur, som ikke har noen tidsgrense for tiltale og straff. Den fremforhandlede ordningen for endringen reflekterte nederlaget for kampanjen for direktevalg av
president for Brasil og i det sentrale valgkollegium, som skapte fusjonen mellom det gamle og det nye, med valget av også-nominerte TancredoSarney, som beredet amnestiet som de væpnede styrkene godtok. Sannhetskommisjonen ble ikke akseptert av de militære fordi det åpnet på vidt gap for samfunnet den systematiske undertrykkingen som diktaturet sto bak, inkludert tortur som en gjentagende metode fra de militære.
Vitnene til disse ofrene, offentliggjort for allmennheten, med navn og ansikter, de monster forbrytelsene begått av de væpnede styrkene. Flere offiserer av de høyere gradene ble tydelig ukomfortable fordi de aldri ville bli i stand til å slå tilbake disse uomtvistelige beskyldningene. De politiske og rettslige anklagene som høyresida lanserte for å prøve å fjerne PT (Arbeiderpartiet) fra regjeringen, etter uttømmende forsøk på å gjøre det med demokratiske midler, med gjentatte tap i valgprosesser for Toucans, og fulgt av truende uttalelser fra de militære styrkene.
Kort tid før saken mot Lula i høyesterett (Supreme Federal Tribunal), hadde hærens øverste ledelse kommet med truende uttalelser, som tok utgangspunkt i jussens negative bestemmelse. Han rettferdiggjorde senere uttalelsene med å hevde at uten det «ville prosessen kommet ut av kontroll.” Da refererte han selvfølgelig til Lulas eventuelle frihet og sin egen rolle i å kontrollere den politiske prosessen til de grensene han fant passende.
Temer-regjeringen som ble etablert ved statskuppet i 2016, returnerte umiddelbart til høyrefundamentalisme med nyliberalistisk modell, og han regjerte med de tradisjonelle høyresidepartiene. Bolsonaro regjeringen ønsket å presentere seg som uavhengig av disse partiene.
Hans regjering ble basert på tre akser: ultraliberal økonomisk politikk (som garanterer, hittil, støtte fra big business), politistaten til (justisminister Sergio Moro) som skulle iverksette Lava Jato «Bilvask»’ antikorrupsjons operasjonen som en statlig politikk, i et prosjekt med medlemmer av de væpnede styrkene. Dette prosjektet er nå svekket. et siste ble man tvunget til fordi Bolsonaro ikke hadde en solid partiorganisasjon, i motsetning til Temer, selv om også hans parti har blitt nedbygd over tid. Senere tok de militære over en stor del av regjeringsposisjonene, inkludert Palacio do Planalto [presidentpalasset].
De tok over disse mandatene med et karaktertrekk av bedrifter, og ikke hvilket som helst bedrifter, men de som konsentrerer seg om bruk av militær makt og som representerer verdier som orden og hierarki. Deres spark og holdninger har alltid dreid seg om å garantere kampen mot undergraving,identifisert som sosiale bevegelser og venstreorienterte partier.
Disse militære personer, fra landets stående styrker ble demoralisert som følge av demokratiseringen av landet under PTs (Arbeiderpartiet) suksess som venstreregjering, og avsløringene etter Sannhetskommisjonen, som bekreftet bildet av en regjering som ble valgt takket være jussifisering av politikken og manipulering av valgprosessen. Uten ideologi eller et politisk prosjekt, utenom kontroll med de politiske prosessene i hendene på oligarkiet, nølte de ikke med å tiltre regjeringen individuelt. Ettersom presidenten ble svakere, og på grunn av sin medfødte udugelighet ikke kunne gå inn i militæret, fordele og regjere, ble opsjonen retten til å erstatte presidenten med vise president; Bolsonaro og vise styrke ved at han ble regjeringssjef, og sparket en del militære figurer. De som var igjen ble svekket.
Men etter hvert som regjeringen mistet støtten fra mange av sine tidligere velgjørere og dessuten folkelig støtte som følge av slitasje og tårer på grunn av presidentens aksjoner og hans sønns aktiviteter, som involvert i korrupsjon og andre forbrytelser, bestemte presidenten seg for å gjenoppta prosessen med militarisering av regjeringen.
Den nyliberale modellen hadde tapt sin hegemoniske kapasitet, den er ubrukelig til å levere en sosial støtte basert på å gi stabilitet, som vist også i den raskt økende erosjonen i Macris regjering i Argentina. Den styrer i henhold til finanskapitalens interesser. En politikk som støtter finansiell spekulasjon uten å favorisere hverken produksjon eller jobbskaping. Den vil systematisk føre til sosial ekskludering, og derfor undertrykking, en dominant politikk, siden den ikke har kapasitet til å skape en base av folkelig støtte som kan skape stabilitet.
De militære er garantien for å bekjempe og hindre tilbakekomst av PT i regjering, mot en aktiv politisk virksomhet på sosiale medier, og de representerer en reserve av kadre til en regjering som ikke har noe parti og som kan trenge en styrke for nødvendig undertrykking. Men hæren er ikke lagd for å regjere, i betydningen overbevise, leve med forskjeller, dialoger og debattere ideer. De lagd for å kommandere (siden militære skoler må trene unge mennesker for krig, i motsetning til andre skoler, som er for å lære unge mennesker om frihet, demokrati, leve med forskjellige kulturer og samfunnskunnskap). De vil få vanskeligheter i dialogen med kongressmedlemmer, tåle kritikk, og leve med folkelige mobiliseringer.
De vil kunne representere en større dose pragmatisme i regjering, skifte ut eller stilne snakkesalige, inkompetente og middelmådige ministere, søke mer effektivitet, kanskje til og med hos ministerier for økonomi, utdanning og utenriks saker. Men de vil alltid være nødt til å leve med presidentens uforsonlige oppførsel og virksomheten til sønnens militia.
De må tåle en tøff politisk test. Det kan bli det siste kortet fra den regjeringen. Det betyr mer militarisering, men tap i anseelse og kapasitet for politisk lederskap. Ingen kan presse vann fra en stein og, å sitte med hjelp fra bajonettene kan han risikere å bli deres offer.
20. 02. 2020 – Emir Sader, Brasiliansk sosiolog og statsviter.
(Oversatt av Terje Enger, redaktør i Cuba Nytt)
Cubaforeningen i Norge 