Cubaforeningen i Norge

Ane Hoel

Leder av Cubaforeningen

På 74-årsdagen for Fidel Castros første anslag mot USAs koloniale grep over Cuba, 26. juli 1953, vil Cubaforeningen takke Norges Kommunistparti for initiativet til å markere dagen foran det norske Storting.

Cubaforeningen står her tomhendt.

Vi skulle i går ha mottatt det Cubanske guttelaget Leones del Caribe som deltakere i Norway Cup. Dette er første gang et fotballag fra Cuba er invitert til Norway Cup, og Gothia Cup. Samme dag Norge gikk til topps i fotballens verden mot selveste Brasil, ble dette guttelaget fra Cuba avvist på Europas dørstokk.

Det er Det svenske migrasjonsverket som sitter på porten til Schengen for landene i Skandinavia. De har fått hjelp av den svenske ambassaden på Cuba. Deres endelige begrunnelse for avslaget på visasøknadene går ut på at, jeg siterer:

Siden guttene «ikke har besøkt Schengen-området tidligere, og deretter returnert til hjemlandet, så kan ikke ambassaden trekke noen sikker konklusjon om at de kommer til å returnere til Cuba før visumet som er søkt om, utløper. Ambassaden konkluderer med at de på denne bakgrunn og med tanke på den generelle sosioøkonomiske situasjonen på Cuba, ikke er særlig godt etablert i hjemlandet, og visumsøknadene blir derfor avslått.

Den svenske ambassaden i Havanna er altså av den oppfatning at cubanske barn « ikke er særlig godt etablert i hjemlandet»  og derfor ikke vil vende tilbake til familiene sine etter endte idrettsleker.

Mange fotballag fra fattige land og land i krig er blitt invitert til disse fotballekene i Sverige og Norge. Ikke én gang har det skjedd at noen fra disse lagene har hoppet av. Dette er mao en ren politisk avgjørelse og føyer seg til den mangelen på støtte til Cuba som i dag er påfallende i de skandinaviske regjeringene. Ikke ett eneste lite symbol på medfølelse får slippe igjennom blokaden.

Det er vanskelig ikke å minne om at Cuba er verdens mest solidariske land når det gjelder å bekjempe fattigdom og hjelpe folk i nød. Etter Tsjernobyl- ulykken i 1986 tok dette fattige landet imot 14 000 barn fra Ukraina.

Cuba står i dag, som den gang i front når det gjelder antikolonialisme, anti-imperialisme, kamp mot fattigdom og for menneskelig verdighet gjennom alles rett til gratis utdanning og helsehjelp. Det er Cubas vellykkede kamp på disse områdene som provoserer kapitalismen, og som nå skal rives ned. Cubas gode eksempel for verdens fattige er USAs største trussel, landet som er bygget på utrydning av urbefolkningen og deres livsgrunnlag. Cubas gode eksempel har kostet dem 67 års blokade, militær invasjon og utsulting. Intet annet folk hadde utholdt det Cuba nå utsettes for.

Og likevel, likevel, under denne hjerteskjærende beleiringen fra Norges store allierte, er det ingen hjelp å få fra den verden som flyter av melk og honning. Selv et guttelag av 16-åringer kan forstyrre freden her.

USA har brukt hver bidige dag siden 2. verdenskrig til å omgå FNs regler for sivilisert samkvem mellom landene: I Korea, i Iran, i Guatemala. Med Fidel Castro fikk USA sin første smell, noe imperiet aldri har kunnet tilgi.

USAs oppskrift på regimeendring er, og har vært blokade/ sanksjoner, trusler, og til slutt direkte løgner som begrunnelse for militære angrep.  Slik har det vært siden annen verdenskrig til kidnappingen av presidenten i Venezuela, Nicolas Maduro, og angrepet på Iran i år. Vestlig presse har hele veien brolagt fremgangsmåten, ikke minst i Norge.

Norske redaktørstyrte media legger til rette for at regjeringen åpenlyst kan skylde på den cubanske regjering selv for landets økonomiske situasjon, og gir anvisninger om hvordan de skal avvikle Revolusjonen og styre landet. Dette er helt i tråd med oppskriften på USAs regimeskiftepolitikk i land etter land: Dødelige sanksjoner, deretter skylde på offeret selv for elendigheten sanksjonene medfører.

Når Cubaforeningen henvender seg til oljelandet Norges regjeringen for å spørre hvor det blir av nødhjelpen til Cuba, er svaret alltid det samme:

«Vi fortsetter vår dialog med cubanske myndigheter om vårt ønske om økt demokrati og politiske rettigheter for landets befolkning» (14.6.24 og 12.3.25)

«Dialog om vårt ønske»! Dialog om en utenforståendes ønske»!

En usannsynlig fornærmelse overfor den Cubanske Revolusjonen, som har gratis utdanning og helse listet som menneskerettigheter!

I en e-post til Klassekampen, gjengitt i avisa for 10 juli, går statssekretær Kravik i Utenriksdepartementet lenger: «Cubas krise krever politiske og økonomiske reformer […] nødvendige for å løse de alvorlige økonomiske utfordringene. Det gis også støtte til uavhengige medier for å styrke ytrings- og pressefriheten, og til menneskerettighetsaktivister».

«Cubas krise» !  Cuba er beleiret av USA, de blir kvalt av USAs boikott av alt som gjør livet levelig, de er i krig!  Og Norge kaller dette «Cubas krise», gir støtte til opposisjonen og krever politiske og økonomiske reformer for å løse «de alvorlige økonomiske utfordringene»! Men «de alvorlige økonomiske utfordringene» er USAs blokade gjennom 67 år! La Cuba i fred og de vil løse sine egne problemer!

Som i 1930-årenes Europa er de fleste europeiske regjeringer fascismens medløpere, eller ser bort fra USAs krigsforbrytelser, i håp om at de skal slippe unna Trumps hevn.

Dette er skremmende.

Å ta FNs charter på alvor og støtte den Cubanske regjerings egne ønsker, rett til ikke-innblanding og nasjonal suverenitet, er i anstendighetens navn å støtte fred og menneskelig sameksistens.

13. august ville den udødelig Fidel fylt 100 år.

Vi møtes her igjen, for å hylle ham!

Viva Cuba

No pasaran!