Cubaforeningen i Norge

Arne Husum, drammenseren som startet det fantastiske sykepleierprosjektet på Cuba. Arne Husum fra Drammen er en stor beundrer av Cuba og ikke minst hva dette fattige landet har fått til med begrensede ressurser. Spesielt har han vært opptatt av helsevesenet, hvordan det karibiske landet har organisert seg for å kunne gi god helsehjelp til hele befolkningen. Han har besøkt landet to-tre ganger hvert år i mer enn 20 år. Arne er på Cuba dels på ferie, dels på oppdrag, et ubetalt oppdrag han utfører av ren idealisme. Han er reiseleder for norske sykepleierstudenter som har sin 3-måneders praksis på cubanske sykehus. Gjennom årene har dette tatt helt av. Målet hans var lenge å bringe 100 studenter til Cuba hvert eneste år. I 2019 overoppfylte han dette målet. Coronaen ødela planene for 2020, men i 2021 håper han å være i gang igjen.

Prosjektet starter

Hvordan startet Arnes fantastiske «sykepleierprosjekt»? Vi går litt tilbake i tid. I 1957, under borgerkrigen satt Batista-regimet ut et rykte om at Fidel Castro var død for å svekke opprørernes moral. Den amerikanske journalisten Herbert Matthews fra New York Times dro inn i Sierra Maestro-fjellene for å intervjue Fidel.

Intervjuet ble kringkastet jorda rundt og satt Batistaregimet i ytterligere vanry. Arne satt i Drammen og hørte dette intervjuet som gjorde et sterkt inntrykk på en liten gutt. Han tenkte etter hvert som årene gikk stadig på Cuba som et land han hadde lyst til å besøke. I 1994, under den vanskelige perioden kom han endelig til landet som deltaker på en av Cubaforeningens brigader. Turen til Cuba gjorde et uutslettelig inntrykk. I årene som kom reiste han med kompiser fra brigaden på ferie til Cuba hvert år, fartet rundt på hele øya. Han ble så fascinert at han bestemte seg for å gjøre noe positivt for landet, først jobbet han som frivillig i den chilenske hjelpeorganisasjonen Latin-Amerikas helsefond (LAHF).

I regi av LAHF var han med på flyttingen av Rikshospitalet, tok vare på brukt utstyr som skulle erstattes, men var fullt brukbart. Det dreide seg om kuvøser, pustemaskiner, elektromikroskop og mye annet flott utstyr. Dette var innom tekniske eksperter for sjekk. To cubanske eksperter jobbet flere uker med å tømme og pakke utstyret. Alt ble sendt til La Meheira-hospitalet i Havanna (Cubas Rikshospital) i 10 store, fulle containere.

Nye muligheter åpnet seg da han to år senere traff en kvinnelig cubansk sykepleier i Las Tunas. Hun hjalp han med å få ytterligere kontakter innenfor Cubas helsevesen. De ble etter hvert forelsket, giftet seg og flyttet til Norge. Det er en annen historie.

Det startet med studentutveksling. Via LAHF fikk han kontakt med kona til Raul Castro. Via denne kontakten fikk han tillatelse fra høyeste hold, sendte et personlig brev til Fidel. I brevet la han ved et prisbelønt fotografi av Torbjørn Tandberg fra Drammen som gave. Noen måneder etter fikk han et flott svar: «Det er bare å fortsette». Deretter fikk han i stand et møte med Jan Tore Holvik, den norske ambassadøren på Cuba og den cubanske ambassadøren i Norge, Guillermo Vazquez Morena for å planlegge og diskutere veien videre.

I 2001 organiserte Arne i samarbeid med Cubaforeningen og den norske legeforening en studietur for leger til Cuba. På det avsluttende møte foreslo en av deltakerne. «Vi vet alle at vi har problemer med å skaffe norske sykepleiestudenter relevant praksis. Kan vi bruke vårt hjemlige kontaktnett til å se på interessen for å sende studenter til Cuba?». Dette synes alle var en lysende ide.

Arne tok på seg oppgaven, kontaktet flere sykepleiehøgskoler i Norge samtidig som han pleiet og utvidet sine kontakter med cubanske sykehus og høgskoler. I 2003 ankom de første 10 studentene fra Bergen, Las Tunas for et 3-måneders opphold. I samråd med de cubanske høgskolene valgte de å begrense antallet studenter pr. gruppe til 10 personer. De skulle ikke synes for godt i bymiljøet samtidig som 10 var et greit og oversiktlig antall å håndtere for alle. Havanna var uaktuell pga den store turiststrømmen.

Prosjektet tar av

Alle kan søke om å ta kurs eller fag på Cuba. Mange av høgskolene og universitetene har et bredt studietilbud for utenlandsstudenter. Cuba er det landet som tar imot flest studenter fra den 3. verden i forhold til folketallet.

Arne deltar i organiseringen av praksis, ikke utdanning. Alle norske sykepleiestudenter som vil til Cuba på praksis må gjøre det via høgskolene som Arne har avtale med. Han har vært nøye med å få nødvendige tillatelser fra Helsedepartementet i Havanna. De har godkjent hele opplegget. Detaljene er den enkelte høgskolens ansvar. Han har etter hvert fått på plass avtaler med sykepleierhøgskoler i en rekke byer, særlig i Øst-Cuba, byer som Holguin, Bayamo, Camaguey, Ciego de Avila og som tidligere nevnt Las Tunas. I de siste åra har også Cienfuegos, Santiago og Santa Clara kommet til. Mer enn 900 norske sykepleiere har i årenes løp fått en unik praksis, hatt anledning til å prøve seg under helt spesielle, ofte kummerlige forhold, i en annen kultur, noe som har kommet godt med i deres senere yrkesutøving.

Det cubanske helsevesenet

Hva er det som gjør helsevesenet på Cuba så unikt? Landet har satset på primærhelsetjeneste og forebyggende helse. Få år etter revolusjonen var gul feber og kopper utryddet. Landet har verdens største legetetthet. Primærleger og sykepleiere bor midt blant sine pasienter.

Hver lege har ansvaret for 250-300 pasienter. Legen kjenner sine pasienter svært godt. «Bedre enn de kjenner seg sjøl» som en sa. Ved evt. Sykehusinnleggelse følger fastlegen pasienten til sykehuset for å fortelle sykehuslegen hva denne pasienten har behov.

 Arne har besøkt de fleste sykehusene over hele Cuba, fra store sykehus i de større byene til små lokale. Vi hører både om gamle, nedslitte og flotte oppdaterte sykehus på Cuba. Arne har vært med representanter for sykepleiehøgskolene fra Norge på mange cubanske sykehus. De er enige om at standarden er brukbar/bra på svært mange av dem.

Det tekniske utstyret på cubanske sykehus er nok ikke spesielt imponerende. Det er ikke fair å sammenligne med norske. Mye av utstyret er av eldre dato. Det er vanskelig å skaffe nytt takket vært den amerikanske boikotten. Om bare en bestanddel av en teknisk innretning er produsert i USA, er det forbudt å eksportere den til Cuba. Cuba prioriterer barn og ungdom.

Landet har lav barnedødelighet, den laveste i hele Latin-Amerika, lavere enn i USA og omtrent på linje med Canada. Levealderen er 79,2 år for menn og 81,3 for kvinner (2017).

Henry Reeves brigadene

Cuba utdanner ca 5.000 leger pr. år (inkl. studenter fra den 3. verden). All utdanning er helt gratis. Leger kommer fra universitet uten gjeld. Cuba betaler omkostningene til studenter fra den fattigste delen av verden mens de rikere landene dekker utgiftene selv. En artig kuriositet er at flere 100 amerikanske leger er utdannet på Cuba. Flere fattige unge fra USA er utdannet gratis på Cuba. Til gjengjeld må de avlegge ed på at de vil praktisere blant fattige. Oldebarnet til Nelson Rockefeller har utdannet seg til lege på Cuba (hun måtte nok betale selv).

Cuba har en egen helseorganisasjon, Henry Reeves brigaden (oppkalt etter en amerikaner som deltok som frivillig i uavhengighetskrigen mot Spania og ble drept. Cuba sender hvert år 1000-vis av leger/helsearbeidere til en rekke land rundt hele kloden. I 2013 arbeidet 38.868 leger (betydelig flere enn «Leger uten grenser») i 66 fattige land rundt omkring i land i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Når det skjer en katastrofe et sted i verden, vulkanutbrudd, jordskjelv, tropiske orkaner eller alvorlige smittsomme sykdommer stiller Cuba opp.

Helseinntektene er viktige for Cuba

Valutainntektene fra Henry Reeves brigadene er svært viktig for Cuba. Inntektene er betydelig høyere enn fra turistindustrien. Foruten katastrofehjelp har Cuba langsiktige avtaler med mange land. Den viktigste og mest kjente er den med Venezuela. 35.000 leger/helsearbeidere og lærere jobber i landet. Som betaling får Cuba olje. Cuba har avtaler med en rekke Afrikanske, Asiatiske og Latin-Amerikanske land.

Cuba har mange flere forskere enn landets folketall skulle tilsi. Biomedisin er høyt prioritert. Landet produserer ca 65 % av medisinene de trenger. Cuba har kommet langt med å utvikle en vaksine mot covid19. Cubas legemiddelindustri representerer en viktig motkraft i forhold til de internasjonale helsegigantenes enorme makt.

Cuba og covid19

Cuba har til nå greid å takle covid19 på en svært god måte. Pr. i dag 15.11 har 7.568 cubanere blitt smittet mens 131 er døde. Cuba har en befolkning på 11.3 mill. Det betyr at landet er blant dem som har sluppet lettest unna smittebølgene. 25.000 leger/helsearbeidere/studenter har reist rundt til alle øyas husstander, informerte og gitt råd om sykdommen. Interferon Alfa 2b er et legemiddel som produseres på Cuba, I Nicaragua og i Kina. Legemiddelet kurerer ikke covid19, men demper symptomene og gjør at pasientene har større sjanser til å overleve. Kineserne hevder at bruk av denne har reddet flere 1000 menneskeliv. Cuba eksporterer det de ikke har bruk for selv. 3.400 leger/helsearbeidere fordelt på 53 helsebrigader har vært på covid19 oppdrag i 40 land rundt om i verden. Landene har vist stor takknemlighet overfor Cuba og den uegennyttige innsatsen disse har utført.

Det foregår nå en koordinert aksjon for at Henry Reeves brigadene skal bli tildelt Nobels fredspris i 2021.

I mars ble mange passasjerer på et cruiseskip i Kariben smittet av covid19. Skipet fikk anløpe Havanna etter at ingen andre land i området våget å la det legge til kai. Cuba kunne motta skipets passasjerer uten frykt fordi landet har mange leger med lang erfaring (f. eks fra bekjempelsen av Ebola i Vet-Afrika) i å håndtere svært smittsomme sykdommer. Derfor var rutinene på plass og passasjerene kunne overføres til fly og sendes hjem. I god tid før covid19 slo til hadde Cuba innarbeidet gode rutiner på samtlige sykehus rundt hele Cuba, f.eks egne karanterom.

Samarbeidet med sykepleiehøgskolene i Norge

Sykepleierstudentene må søke om å komme til Cuba. I søkeprosessen legger Høgskolen i Oslo stor vekt på karakterer mens skolene i Bergen legger vekt på kjennskap til spansk. Arne har etter hvert utviklet et nært samarbeid med sykepleierhøgskolene i de nevnte byene. Han jobber med å utvide tilbudet til andre høgskoler i Norge. Det har ikke vært lett pga den sterke konkurransen skolene mellom. Tilbudet om et Cubaopphold betraktes som et konkurransefortrinn som de ønsker å beholde. Det er lettere å bruke kontakten med høgskoler på Cuba som en døråpner i forhold til andre høgskoler på Cuba. Den sentraliserte organiseringen har vært til stor hjelp. Derfor kan Arne for øyeblikket tilby flere praksisplasser enn skolene i Norge greier å dekke.

Hva er Arnes konkrete jobb?

Arne reiser med hver ny gruppe av studenter, er sammen med dem i 14 dager. Han har ordnet med turistvisum og en konkret avtale for hver enkelt med en høgskole. Turistvisumet går ut etter en måned. Å skaffe seg et studentvisum i Norge kan være en langdryg affære. Nå ordnes forlengelsen under oppholdet. Det er svært viktig at hver student må ha vært i kontakt med den norske ambassaden på Cuba. Cuba er i utgangspunktet et svært trygt land. Likevel kan det alltid skje noe i et nytt eksotisk land for nysgjerrige jenter (80-90% av hver gruppe er jenter) i 20-25 årsalderen. Derfor må du være forberedt.

Arne forteller mye om cubansk kultur, skikk og bruk og hvordan det er lurt å oppføre seg. Cubanske menn er ofte svært sjarmerende, de er naturlig brune og danser som guder. Det er svært lett å bli sjarmert, men det er viktig å være forsiktig i det cubanske machosamfunnet. Hvordan en ung kvinne skal avvise innpåslitne menn uten å være direkte uhøflig er et eget fag som Arne villig lærer bort. Av de 900 studentene har fire truffet sin ektefelle der.

Arne ordner også opp med bolig. Alle bor privat, to på hver rom. Casaen skal ligge mellom høgskolen og sentrum, være av god standard og eies av cubanere som har avtaler med myndighetene. Arne sjekker at casaen har en god helsemessig standard og at huseier vil kunne takle å ha norsk ungdom boende hos seg over tid. Det er viktig å losjere studentene privat. Huseier må føle et ansvar. Det betyr at de blir fulgt opp på en måte som aldri ville ha skjedd på et hotell.

I de siste åra har Høgskolene i Norge mer og mer tatt over ansvaret for kontakten med de cubanske. Arne er ingen ung mann lenger og han har helsemessige utfordringer. Han er svært opptatt av at dette prosjektet fortsetter også etter at han ikke kan fortsette. Arne er veldig opptatt av å få med flere høgskoler. Jo flere høgskoler, jo større sannsynlighet for at norske sykepleiestudenter fortsetter å dra til Cuba på praksis også etter Arnes tid.

Hva lærer de kommende sykepleiere på Cuba?

Studentene betaler semesteravgift for tre mnd praksis, ca 12.000 norske kroner. 50% av disse inntektene går til helsedepartementet i Havanna mens de resterende 50% går til den enkelte høgskolen som har ansvaret for tilrettelegging og opplæring. De første to ukene kjøres et intensivt spanskkurs. Noen har hatt spansk på videregående, for andre er språket ukjent, noe som selvfølgelig er en utfordring siden undervisningen foregår på spansk.

Ellers er opplæringen svært variert med praksis fra ulike avdelinger. Hver eneste norske student får anledning til å ønske en ny cubansk medborger velkommen til verden.

Pga den inngrodde machokulturen er fødeavdelingen kjemisk renset for kommende fedre. De er på byen for å feire farskapet. Det betyr at studentene får en inngående innføring i alle slags rutiner i forbindelse med fødselen.

Studentene har to ulike praksisløp. Det ene er sykehuspraksis. Det andre og mest populære er hjemme-sykepleie med vekt på forebygging. Primærhelsetjeneste er i fokus.

De får også praksis i naturmedisin som er mangelfullt dekket i Norge. De følger også mor/barn fra unnfangelse til flere år etter fødsel. På Cuba er vaksinasjoner obligatorisk og gratis, noe cubanerne er svært stolte av.

For øvrig er opplæringen svært variert. Cubanske sykepleiere er lite spesialisert. De er generalister. Det sies: «Har du vært på Cuba i praksis, står du aldri fast». Her får du bruk for fantasi og trent opp evnen til å kunne opptre under nye og/eller overraskende omstendigheter ofte under kummerlige forhold.

Det sosiale livet er viktig. Det kan være tøft for noen å være i et fremmed land i tre måneder. Tilbud om deltagelse på 1. maifeiringen er f.eks obligatorisk. De aller fleste takker ja til det, noe de ikke angrer på da 1. mai på Cuba er en fantastisk opplevelse.

Caroline var i praksis på Cuba

Høsten 2017 dro 22-årige Caroline Kayser Frank til Bayamo på Cuba. Hun var en av 10 sykepleiestudenter fra Høgskolen i Bergen som skulle på 3 måneders praksis. Caroline hadde aldri vært utenfor Europa før.

Hun ønsket å se mer av verden og var samtidig svært nysgjerrig på å få se Cubas anerkjente helsevesen fra innsiden. Hvordan kan et land med begrensede ressurser kunne klare å tilby gratis helsetjenester til hele befolkningen? Samtidig var Caroline interessert i primærhelsetjeneste. «Bayamo er en fantastisk by å være student i, passe stor, herlig kima og mengder av studenter av mange kategorier. Det er stor forskjell på studiehverdagen på Cuba og i Norge. På Cuba var teori og praksis mye tettere knyttet sammen, ofte begge deler samme dag».

På Cuba tok hun faget «Health Promotion and desease prevention» der lokale helseutfordringer og sykepleierens funksjon i dette ble vektlagt.

Hun besøkte et sykehjem, en poliklinikk, et hjem for gravide, et barnehjem, en barnehage og en iskrem/ostefabrikk, alle viktige steder for primærhelsetjenesten. Hun fikk også opplæring i alternativ medisin. All undervisning foregikk på spansk, noe som var svært krevende da flere ikke kunne spansk fra før. Språket og en helt annen sykepleiekultur var krevende. F.eks har Cuba en helt annen kultur når det gjelder taushetsplikt. Hun opplevde Cuba som et svært trygt land med en utrolig vennlig og imøtekommende befolkning.

Caroline husker spesielt hvor flott det var å være til stede på en fødsel. Men det var tøft å se at smertelindrende medisiner ikke ble brukt ved en vanlig fødsel. Kun ved keisersnitt var det aktuelt.

 I jobben møter hun stadig personer med en annen kulturell bakgrunn og et annet språk. Erfaringen fra Cuba gjør at hun mye lettere har kunnet sette seg i pasientens situasjon og vendt seg til å snakke tydelig og klart, bruke mer tid til å få pasienten til å forstå. På Cuba brukte en det en hadde for hånden, tomme flasker og youghurtbegreble brukt til å helle væsker opp i f.eks. Evnen til å bruke fantasien ble utviklet. Engangshansker ble ikke kastet, men sterilisert og gjenbrukt.