Cubaforeningen i Norge

USA har ett politisk mål som styrer alle handlinger overfor Cuba: Å undergrave ideologien som gjennom 60 år på mirakuløst vis har sørget for mat, medisiner og utdanning til ALLE cubanere samt tusenvis av studenter fra andre fattige land. USA er fremfor alt ute etter å torpedere Cubas viktigste bidrag til verdenssamfunnet, medisinsk personell og oppbygging av medisinsk infrastruktur i andre fattige land. Pandemien har lært oss noe om dette.

Cuba har to legitime krav til USA. For det første å få slutt på USAs ulovlige okkupasjon av Guantanamo, Cubas beste havneområde, der USA, med Kjell Inge Røkkes hjelp, har bygget en konsentrasjonsleir der de torturerer fanger uten lov og dom.

For det andre å få slutt på de økonomiske sanksjonene som også omfatter tredje land som handler med Cuba.

Vegard Bye, «Cuba-kjenner, forsker og forfatter» spår med jevne mellomrom Cubas undergang i norske media, senest i KK 22.4.21 etter Det Cubanske kommunistpartis åttende kongress.

Bye skriver: «Cuba er helt avhengig av å gjenopprette avspenning i forhold til USA». Som om dette skulle være opp til Cuba. «Gjenoppretting» av «avspenning» betyr for USA at Cuba åpner opp for det nyliberale forskjellssamfunnet som vi kjenner og applauderer. Dette betyr bare en ting, at Cuba ikke lenger er Cuba.

Når det cubanske kommunistpartiet velger bort nyliberalismen, beskriver Bye dette hånlig som at de «fortsatt graver hodet ned i sanden». «Fortsatt»? Det er altså dette de har holdt på med mens de har overlevd i 60 år? Cubanernes evne til å overleve under USAs kveletak burde være et verdig tema for en «forsker». Ikke minst de fremtidsmuligheter som kan tenkes innenfor en sosialistisk ramme.

Bys tolkning av cubanernes uhyre vanskelige situasjon under USAs sanksjoner blir ikke mer opplysende av hans beskrivelse av et samfunn hvor «alle reformbremser ble slått på og angrepene på USA-imperialismen gjenopptatt og nådde nye høyder» bare en måned etter Obamas besøk i 2016.

Obama hadde erkjent det andre hadde forstått lenge, at utsultingen av landets befolkning ikke ga USA det ønskede resultat, nemlig opprør. Obama ankom Cuba med et enormt følge og ble meget gjestfritt tatt imot av et forventningsfullt folk som disket opp med det beste de hadde, slik fattige mennesker gjør når det kommer gjester på besøk. De hadde kanskje håpet på noe mer, men var ikke forberedt på ydmykelser. Obama kom tomhendt. Ikke ett positivt ord om vertslandets satsing på gratis utdanning og helsetilbud for alle. Et slikt samfunn er, som vi vet, nettopp en trussel for USA.

USAs krig mot Cuba omfatter også landets diplomatiske residens i USA. Den ble for et par år siden skadet av skyting, uten at USA til denne dag har løftet en finger for å etterforske udåden. Isteden ble Cuba satt på listen over land som ses som en fare for USAs sikkerhet. USAs makt strekker seg langt inn i FN-systemet: I 2019 utviste USA to funksjonærer fra Cubas representasjon i FN.

Å overleve under slike forhold blir ikke lettere når en «Cuba-kjenner» i sin oppsummering av kommunistpartiets åttende kongress nøyer seg med å gjenta den gamle nyhet at Cuba fremdeles ikke har tenkt å oppgi sitt likhetsprosjekt og overgi seg i nyliberalistiske hender.

Ane Hoel, vara til styret i Cubaforeningen i Norge