SV Skien hadde den 18.8 et innlegg rundt boklanseringen av Ståle Wigs bok «Havanna taxi-liv og løgn på det nye Cuba». Til dette kommenterte Arne Soriano Thoresen at den norske fagbevegelsen burde slutte å støtte den kubanske. Han jobber som rådgiver for AOF, Arbeidernes opplysningsforbund. Det er en organisasjon som er sterkt knytta til Norges største fagorganisasjon, LO. Det er derfor vanskelig å forstå, hvorfor akkurat han ønsker å kutte støtta til kubansk fagbevegelse. Han mener at pengene går rett i lomma på den kubanske regjeringa, siden fagbevegelsen er en del av denne.
Arbeiderpartiet, som styrte Norge i nesten 30 år etter andre verdenskrig, ble stiftet av fagbevegelsen. Regjeringsmakta og fagbevegelsen, var også her til lands, nært sammenknytta. Sammen etablerte de velferdsgodene som vi alle, uansett politisk ståsted nyter godt av, også i dag. Tidligere medlem av LOs internasjonale utvalg, Svein Mortensen, mener kubansk fagbevegelse innehar politisk påvirkningskraft, til tross for at de fortsatt er veldig knyttet til myndighetene. Han har drevet kursing av fagbevegelsen på Cuba i flere år. LO har samarbeidet med kubansk fagbevegelse siden 1998(NORAD/no2012). Målet har vært å styrke fagbevegelsen i arbeidslivet. Med andre ord, arbeidstakeres rettigheter. De har besøkt kubanske arbeidsplasser, skolert om kollektive forhandlinger, tariffavtaler og HMS. I alt samarbeider fem norske fagorganisasjoner med kubansk fagbevegelse, og heldigvis fortsetter samarbeidet. «Handel og kontor» reiste i år ned den 16.9 og LO den 23.9.
Representanter fra CTC s sekretariat besøker også LO-kongressen i Norge. I år hadde, jeg i etterkant av sistnevnte, gleden av møte en av dem, Leobanys Ávila Góngora, en tidligere lærer, fra landsbygda, Tuna. Han bruker store deler av sin tid på å reise rundt i provinsen, for å besøke arbeidsplasser. Denne sommeren møtte jeg i tillegg, Maria Caridad Cabrera, som jobber for CTC internasjonalt, og som også har besøkt Norge. Sistnevnte har jeg besøkt privat, og det er virkelig ikke slik at hun lever i overflod, mens andre står i suppekø. Jeg er overbevist om at dette er personer som virkelig ønsker å hjelpe arbeidstakere i landet sitt, og da snakker jeg ikke bare om statlig ansatte. De utrykte alle bekymring for ansattes rettigheter i den private sektoren.
I dag jobber rundt 20% den kubanske arbeidsstokken nettopp i privat sektor. Det kubanske samfunnet har de siste 20 årene gjennomgått en stor endring. I 2010 ble en halv million statlig ansatte overtallige, og den kubanske regjeringen åpnet opp for opprettelsen av enmannsforetak og småbedrifter. Noe Ståle Vig også har forsket på i sin doktorgrad «Into the ligth-Rifts and relations in Cubas marked transformation». Cuba har gradvis åpnet opp for mer privat virksomhet, så tidspunktet for sanksjoneringer burde ikke være nå.
I Vesten har vi en naiv oppfatning om at sanksjoner vil styrte regimer. Tanken er at bare folk får de det ille nok, vil de «ta til gatene, mobilisere opprør og til slutt klare å fjerne diktaturet de lever under. Men det finnes faktisk lite forskningsbasert belegg, for at det er utfallet av sanksjoner. Noe statsviter, Benedicte Bull også poengter i «Latin-Amerika i dag» (2022).
Landene som gjennom tidene, har vært og er «kastet ut av det gode selskap», er veldig forskjellige, men i de fleste er det folket som lider. Når man har blitt kastet ut av felleskapet, må man finne andre å samarbeide med, og vestlig sanksjoner skaper nettopp det, merkverdige allianser. Teokratiet, Iran og det sosialistiske Cuba har ideologisk lite til felles, men når nøden blir for stor, vokser denne typen allianser fram. Lenge kunne Cuba kjøpe olje fra Venezuela, men USAs sanksjoner, har gjort at de nå skaffer seg olje fra den andre siden av jordkloden, fra Iran.
Cuba har vært utstengt av den internasjonale handelen i 63 år. Det første landet Fidel Castro besøkte, etter å ha gjennomført revolusjonen, var imidlertid USA. Han ville møte den amerikanske presidenten, for nettopp å inngå samarbeid, men sistnevnte stilte ikke opp, og ettertid ble sanksjoner satt i gang. Så få som mulig, skulle få handle med Cuba. Et skip som legger til havn ved Cuba, må vente seks måneder, før de får legge til havn i USA. Kanskje ikke så rart at varebeholdningen blir laber i landet. Alle medisinske selskap, som velger å handle med Cuba, blir utstengt av USAs marked. Under Obama, kunne folk fra USA igjen besøke øya, diplomatiske forbindelser ble gjenoppretta og presidenten dro også på besøk. Men alt dette ble reversert under Trump.
Ståle Wig har kjørt taxi og hengt mye med folk som selger varer på gata, bla. illegalt. Dette er en sektor, som hvor enn du befinner deg i verden, ofte består av personer som lever «fra hånd til munn». Det er som regel ikke denne delen av befolkningen som bidrar mest til fellesgodene i statskassa. På sin disputas 28.02.2020 uttalte Ståle Wig at alle kubanere ønsket å dra fra Cuba «Everyone wants to leave», som han utrykte det. Jeg har oppholdt meg på Cuba i den samme perioden som Ståle, og har fortsatt å reise dit, i alt syv ganger, og denne oppfatningen delte ikke jeg.
Jeg har møtt folk som er stolte av landet sitt, og faktisk føler at de lever et verdig liv, i det de bidrar til å hjelpe sitt eget folk og andre. Jeg snakker ikke bare om tidligere nevnte fagforeningsledere, men f.eks. rektor Merquialis Romero, som i 40 år har jobbet for å utdanne vanskeligstilt ungdom. I tillegg kan jeg nevne personer som jobber med omsorgslønn til foreldre med funksjonsnedsatte barn, andre som har jobbet for å reintegrere tidligere fengselinsatte og ikke minst leger. Av sistnevnte, har mange også bidratt i andre land, som f.eks. under Ebolapandemien i Angola.
Det er mange som har nytt godt av Cubas velferdsgoder. Jeg kjenner flere som har blitt operert gratis. En av mine nærmeste venner ble operert for øyensykdommen, retinitis pigmentosa. Sykdommen gjør deg blind om du ikke blir behandla, og Cuba er faktisk et av de få landene i verden som innehar ekspertise rundt denne operasjonen. Gjennom pandemien, klarte Cuba å utarbeide fem vaksiner, og det er ingen andre land i Latin-Amerika som har vaksinert flere. Jeg kjenner også mange som jobber i privat sektor, både ansatte og folk som har startet for seg selv. Etter ytterligere sanksjoner og pandemi, er imidlertid situasjonen nå forverret. Nå er det faktisk mange som vil dra, selv om de aldri har tenkt tanken tidligere. Så er det det vi ønsker, at alle som har mulighet til det skal forlate landet?
Tidligere nevnte representant, Leobanys Ávila Góngora, og jeg avtalte å møtes igjen i Havanna. Jeg hadde sett for meg et uformelt møte, men ble bedt på besøk til CTC s hovedkontor, Tilstede på møtet var også tre sjefer fra CTC s internasjonale avdeling, Rosario Rodriguez, Ismael Drullet Perez og Aser Abegro, samt en representant fra ICAP, Claudia Perez. De to førstnevnte lederne har tidligere vært Norge.
Representanten fra ICAP gjorde nøye rede for organisasjonens solidaritetsarbeid. CTC fortalte om hvordan de er organisert og om sitt fagforeningsarbeid. Organisasjonen har 3 millioner medlemmer og er delt inni 15 fagforbund. Under pandemien arbeidet de for at permitterte skulle få lønn. De prøvde også å sysselsette så mange som mulig, ved å overføre dem til andre sektorer. Det dreide seg f.eks. om hotellpersonell, som ble overflytta til helsesektoren, eller taxisjåfører som kjørte pasienter til sykehus. I forkant hadde jeg tilfeldigvis møtt en av sistnevnte. Han fortalte, at da han mista kundegrunnlaget, sitt under pandemien, valgte å kjøre pasienter. På den måten opprettholdt han den opprinnelige lønna.
I sommer brukte jeg mye tid på å snakke med personer som er ansatt i den private sektoren. Ivaretakelsen av deres rettigheter er ofte svært dårlig. En kelner hadde f.eks. mista jobben sin, etter å ha jobba samme sted i 23 år, fordi han hadde fått Denguefeber. Dette er noe CTC ønsker å få bukt med. Vi kjenner det også igjen fra vårt eget samfunn, kelnere og f.eks. bud er ikke alltid de som lever under de beste arbeidsvilkåra.
Forhåpentligvis vil det også bli mulig å danne fri fagbevegelse på Cuba i framtiden, men inntil det må vi fortsette å hjelpe de som jobber for å opprettholde arbeidsfolks rettigheter, som LOs tidligere rådgiver for internasjonal avdeling, Nina Brattvold uttalte det «…at vi har et samarbeid med CTC betyr ikke at lukker øynene for kritikken mot det kubanske systemet. Vi velger imidlertid å samarbeide, samtale og bidra med erfaring og kompetanse, på tross av at de har et system vi ikke ville hatt i Norge». Norge har samarbeidet mye med Cuba, bla under fredsforhandlingene, i forbindelse med prisutdelingen til Santos i Colombia. Om alle vestlige land vender Cuba ryggen, vil andre totalitære land stå klare, og hvordan går det med folks rettigheter da?
Jeanette Berg, medlem av Cubaforeningen i Norge
Kilder:
- «Latin-Amerika i dag» Benedikte Bull, Cappelen Damm AS, Oslo 2021
- «Cuba lider under den amerikanske blokaden» (LO/no2022)
- “Evaluation of Cooperation between LO Norway and the CTC Cuba”
- «Into the light. Rifts and relations in Cubas marked transformation» Ståle Wig Universitetet i Oslo 2020
Cubaforeningen i Norge 
Claudia Perez har jo også vært i Norge tidligere, da som ung representant for ICAP, mens Maria Esther Fiffe var Cuba’s ambassadør i Norge.
LikerLiker